juni 2012

Family Weekend in the Land of the Long White Clouds

For noen uker siden hadde jeg og resten av romkameratene mine, Brin, Dan, Paul og Jackie, familiemiddag. Vi ville feire et flott semester sammen, og det klarte vi virkelig. Vi gikk alle til butikken sammen for å kjøpe matvarer og kokkelerte sammen ? det var en superfin dag som ble brukt til å være sosial med resten av familien. Middagen ble også utrolig god ? fylte kyllingfiléer, potetmos og salat, nam. Vi tok også en haug av familiebilder, hehe. Morsomme saker. Jeg kommer aldri til å glemme min lille familie  ?down under.? Jeg var virkelig heldig når det kommer til de jeg har bodd med. Selv om vi er forskjellige har vi alle respekt for hverandre og holder da leiligheten ryddig og så videre. Det har vært minimalt med problemer. Mange andre har hatt problemer hele semesteret. Det har jo jeg opplevd før, så det var deilig med et problemfritt semester! Da middagen var over hadde jeg og Jackie litt kvalitetstid sammen og så Easy A. Det er utrolig hvor like vi faktisk er. Ikke bare liker vi de samme tingene (musikk, filmer, osv), men vi har veldig like personligheter. Vi blir påvirket av de samme tingene og vi deler tanker om ting. Det er rart at Uni. of Otago klarte og putte to så like personligheter i samme leilighet. Bra jobba!

 


Ja, vi er litt spesielle alle sammen. Det er vel derfor vi går så godt sammen vil jeg tro.

 

Da filmen var ferdig tusla jeg bortover til Kyla ? det var nemlig bursdagsfeiring for henne der. Jeg var utrolig sent ute, men jeg kom i hvertfall så alle var fornøyde! Liker virkelig de menneskene der altså. Har fått noen utrolig gode venner her borte. Det er rart og tenke på at jeg snart drar og kanskje aldri ser en del av de igjen. Jeg skal prøve og holde kontakt med så mange som mulig. Nå har jeg jo et sted å bo dersom jeg reiser rundt i USA. Har jo venner i så å si alle statene nå, hehe. Uansett, vi spilte et morsomt spill kalt ?Categories.? Det går ut på at man trekker en kategori, og så skal spillerne finne på navn. Deretter skal fortelleren (det må være en som ikke spiller) lese opp alle lappene, og så skal folk, i tur, gjette hvem som skrev hvilken lapp. Utrolig morsomt altså, og det førte til både det ene og det andre. For å si det sånn, det var ikke politisk korrekt i det hele tatt, slik som amerikanere er så altfor opptatte av. Skulle ønske jeg hadde kommet dit tidligere, for kvelden ble avsluttet så altfor tidlig for min del.

 

Dagen derpå dro jeg på løpetur på formiddagen. Jeg har blitt skikkelig glad i å løpe i det siste. Uheldigvis har jeg fått beinhinnebetennelse i den ene leggen, så jeg må gå ganske langt for å komme til en skog jeg kan løpe i. Uansett, dette var før jeg fant ut av hva som var feil med meg. Jeg løp langs brygga, og det var helt fantastisk. Elsker og være ute altså. Etter å ha dusja og spist litt gikk jeg og Jackie ut for å se Paul spille fotballkamp. Vi hadde ikke peiling på hvor langt unna det var, men etter 45 minutter med tråkking uten å ha funnet fram snudde vi rundt og trasket tilbake. Vi gikk også til Baldwin Street, den bratteste gata i verden. Rimelig bratt det der altså. Vi gikk opp hele bakken og hadde en del photoshoots for å si det sånn. Må jo benytte seg av muligheter som denne. Vi så også noen som sykla opp bakken. Hallo??? Folk er spreke! Det fikk meg til å tenke på Pappa og hvor mye jeg savner han og hvordan han definitivt hadde klart og sykle opp den ?lille? bakken der, hehe.

 


Flying on the steepest street in the world.

 

Den kvelden så jeg på Avengers-filmer med Patrick og Tim. Målet vårt er og fullføre alle Marvel-filmene før semesteret er omme (de gode altså, ikke de dårlige. Vi prøvde oss på The Hulk fra 2003 (tror jeg) og den var så utrolig dårlig at 20 minutter var alt vi klarte og komme oss igjennom). Og til din informasjon har vi klart det, woho. Litt trist også da, men men. Hadde hvertfall mange morsomme filmkvelder med disse guttene. Jeg ser for meg at når jeg kommer til California tar Janna over den rollen og vi kan se mange superheltfilmer sammen! Vi skal jo hvertfall se Star Wars, woho.

 

Den søndagen ble benyttet til stilskriving. Har hatt mye å gjøre, men dette var den siste stilen dette semesteret. Der var utrolig deilig å bli ferdig! Etter det var det bare å begynne og lese til eksamen. Det var det jeg gjorde fra mandagen etter denne helga til jeg hadde eksamen 7. juni i ?Marine Ecology? og ?Introduction to Conversational Maori? (det språket de innfødte snakker). Morsomme uker med andre ord. Not. 

The Catlins and the Southernmost McDonald's in the World.

Det er en stund siden dette skjedde, men jeg har hatt utrolig mye å gjøre den siste tiden så har ikke rukket å blogge. Men uansett, dette er da altså om da jeg dro til the Catlins og fikk besøk av Katie, en venninne fra California.

 

Vel, helga begynte på fredag, som alltid. Siden jeg skulle få besøk satt jeg oppe til langt på natt på fredag og gjorde lekser. Jeg måtte nemlig bli ferdig med en stil som skulle inn mandag morning. Og ja, jeg ble ferdig. Og tro det eller ei, det ble en god karakter også. Hvem visste at jeg skriver mine beste stiler midt på natta. Hmm, det er ikke bra. Uansett, jeg ble ferdig og gikk rett til sengs for så å hente leiebilen lørdag morning med Tim og kjøre til flyplassen for å hente Katie og hennes venninne Gabi. Koselig å se henne igjen. Deretter var det rett ut på veien igjen for å dra til Invercargill, den sørligste byen i New Zealand. I bilen min var jeg, Katie, Gabi, min herlige kjemi-studybuddy Nick og hans ?flattie? (de bor i leilighet sammen) Heather. Siden bilen til Nick bare hadde to seter, endte jeg opp på gulvet, hehe. Det var faktisk ganske komfortabelt, tro det eller ei. Ja, det ble litt hardt etter hvert, men etter jeg fikk noen soveposer å sitte på gikk det helt supert. I den andre bilen var Tim, Patrick, Kyla og Becca. Flesteparten av oss, alle unntatt Tim og Becca, skulle på ridetur i the Catlins. Herlig! Gledet meg som en liten unge. Katie hadde litt problemer da siden hu er redd for hester, men hu ble med og det gikk helt supert. Jeg redd på Debbie, og hu var virkelig en herlig og hardtarbeidende hest altså. Vi knyttet ikke sterke bånd med en gang, hu var ikke interessert, men da vi var ferdige var vi perlevenner. Debbie var skikkelig treig i nedoverbakker, og jeg var alltid den siste til å komme ned, MEN. I oppover bakker var hu den sprekeste og villeste hesten, og vi føyk opp uten like. Hu likte virkelig å løpe, noe som passet meg helt perfekt. Har virkelig savna det å ri, så det å ha fått sjansen til å gjøre det så mye på bare ei uke var jo helt fantastisk. Det var spesielt én bakke jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde fått ganske ?frie tøyler,? spesielt siden vi var ganske erfarne på hesteryggen. Så vi kunne gjøre litt som vi ville så lenge vi ikke var langt unna resten av flokken. Vi så en helt perfekt bakke, Kyla og jeg. Og hesten min klarte ikke stå stille. Så jeg strammet tøylene litt og satte i gang. Og deretter for vi. Og opp det gikk. Skikkelig bratt bakke også, men Debbie ville ikke gi seg. Vi var vel så å si oppe i gallopp også, og det er ganske imponerende hvis dere hadde sett bakken vi for opp altså. Det var helt fantastisk, herlig, og utrolig gøy. Har ikke følt meg så fri og levende på lenge (eller siden jeg hoppa i strikk kanskje).  Kyla og hennes hest satte jo selvfølgelig i gang etter meg da vi for av sted. Vi begge synes det var det beste som hadde skjedd på lenge. Det var bare helt fantastisk. Klarer ikke å forklare det, hehe. Men den følelsen altså. Jaja, nok om det. Jeg ville derfor ikke at turen skulle ende. Ever. Men den gjorde da det. Da vi kom tilbake møtte vi opp med Tim og Becca igjen og satte oss i bilen med nesa sørover. Deretter møtte vi opp med dem i Invercargill på McDonald?s. Jeg er ikke spesielt fan av Mc?ern, men når det kommer til den sørligste i verden, så må den jo bare prøves ut. Misunnelig Nora? I think yes, mohahahha. Anyway, det var godt med mat som var billig og god kakao. Nam. Deretter dro vi til hostellet vårt. O?boy, det er en historie for seg selv.

 


Litt uklart, men det var tross alt på hesteryggen.


Herlige Catlins. Det var kjempe vakkert der (selvom det var farmland, basically)

 

Okei, så vi kom til hostellet litt sent den kvelden. De andre hadde allerede sjekket inn, så det var jo greit. Vi ble møtt av et lite hus gjort om til et hostell. Det så ut som en storsamler bodde der, hvertfall på utsiden. Det var litt merkelig. Men man skal aldri dømme ting bare ved å ha sett utsiden, og siden det bare skulle være ei natt, hvor ille kunne det være? Åh, vi skulle bare visst. Først og fremst, det var bare middelaldrige menn som var der. Og eieren av hostellet endte opp med å gå ut sammen med de som bodde der, siden de var like gamle. Litt rart i grunn, når man driver hostell. Vi fant også ut at to av disse mennene skulle også sove på rommet vårt. Litt ekkelt. Utover kvelden var flesteparten av oss i stua og var sosiale med hverandre (untatt Katie og Gabi, noe jeg syns var litt rart siden de nettopp hadde kommet til NZ og til meg og da syns jeg de burde ha sosialisert seg med oss. Men men, folk er forskjellige).  Jeg hadde det faktisk veldig hyggelig jeg sammen med vennene mine den kvelden. Selv om det ble verre, hehe. Etter hvert kom Katie og Gabi ut og sa at de hadde bestemt seg for å gå til noen venner av dem som bodde på et hostell nede i gata. Jaja, sånn kan det gå. Det var vel på grunn av de ekle mennene. Turen endte ikke opp helt slik jeg hadde trodd med andre ord. Uansett, etter hvert kom også Heather ut av rommet. Hu hadde ligget der og sovi da plutselig en av mennene som skulle sove der braste inn og skrudde på lyset og begynte og banne skikkelig høyt. Ekkel situasjon ja. Heather trodde jo at Katie og Gabi var der også, mens i realiteten hadde hu vært helt alene i rommet med han, noe som gjør situasjonen ekstra ille. Æsj. Så jeg og Heather bytta rom med Patrick og Tim som bare delte rom med en annen mann, og han var helt stille og ikke noe problem i det hele tatt. Så da løste det seg hvertfall. Det var bra. Men det er mer.

 

Litt utpå kvelden kommer plutselig eieren av hostellet og  spurte Nick om han hadde sett/tatt en svart liten boks av han. Han kunne nemlig ikke finne den noe sted og sist han hadde sett den hadde Nick vært der. Nick hadde jo selvfølgelig ikke gjort det, så redelig som han er. Men det var ikke nok med det. Eieren kom tilbake X antall ganger og spurte om og om igjen om han hadde tatt den. Han beskylte rett og slett Nick for det, og han spurte ingen av oss andre. Skikkelig dårlig gjort. Han fant endelig boksen igjen, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis han ikke hadde gjort det. Dagen etter mistet han nemlig den ?nye yndligns-t-skjorta? si, og han freaka helt ut. Han sa at han skulle parkere bilen sin foran utkjørselen slik at ingen kunne fortalte hostellet før den var kommet til rette igjen. Herrejesus altså, ta deg sammen mann. Ja, han fant den igjen, men kom igjen da. Man kan jo ikke gjøre sånn. Sketchy! Det hadde også skjedd litt på rommet til gutta i løpet av natta også. Den ene mannen som sov på rommet dems hadde begynt og tisse i senga midt på natta før han andre fikk han til å gå på do. Og dette er middelaldrige menn vi snakker om altså. Æsj æsj æsj.

 

Det tok ikke lang tid før vi var ute av det hostellet for å si det sånn. Og forresten, det som hadde vært i den svarte lille boksen var marijuana. Æsj, hater dop.

 

Vi kom oss i bilene rimelig fort og hentet Katie og Gabi før vi dro til et Farmersmarket (skikkelig dårlig) og deretter til Slope Point. Slope Point er det sørligste området på New Zealand?s fastland. Så vi måtte jo selvfølgelig besøke det. Og det var gøy det! Jeg var i den andre bilen da, altså bilen til Tim, Patrick, Becca og Kyla. Hadde det faktisk veldig gøy der, siden jeg slapp og sitte på gulvet og være ?awkward? i midten av alle. På Slope Point klatret jeg på skiltet de hadde der og noe skar seg i ryggen min og jeg hadde skikkelig vondt resten av dagen. Det var ikke behagelig i det hele tatt. Det stoppet meg derimot ikke fra å løpe etter sauer. Er man i New Zealand, så må man gjøre det. Man er bare nødt til det.

 


Et tappert forsøk på å klatre på skiltet! Det likte ikke ryggen min nei....

 

Deretter var det rett tilbake til Dunedin. Siden jeg hadde så vondt og Kyla og Becca måtte hjem til lekser, hadde Patrick et veddemål med Tim om å komme til Dunedin klokka 16.15. Hvis han klarte det skulle Patrick kjøpe pomfri til han. Hvis han ikke klarte det, måtte Tim spytte ut penger. Og Tim klarte det? akkurat ikke. Han kom til stedet vi hadde avtalt klokka 16.16. Skikkelig uheldig. Huff. Men poenget var uansett å komme fort hjem, og det gjorde vi! Deretter dro jeg, Tim og Jackie ut til Sandfly bay for å se på pingviner. Der ble vi møtt av en Asian invasion, og dessverre ingen pingviner. De asiaterne altså, haha. Det ble også mørkt rimelig fort, og å finne fram i mørket på en strand langt unna all sivilisasjon var ikke lett. Spesielt ikke når vi bare hadde en liten lommelykt på en simpel mobil. Men vi kom oss da tilbake. Tilbake i Dunedin igjen møtte jeg opp med Katie og Gabi så de fikk kjøpt seg burgere på Velvet Burger (beste burgerstedet i verden. Det slår selveste Fergburger i Queenstown). For å spare penger spiste jeg middag hjemme laget av min kjære kiwihost Paul. Mmm, nachos. Herlig altså. Ikke like god som jeg lager da. Ahhh, det gleder jeg meg til å lage igjen. Nora, når jeg kommer hjem skal vi ha nachos og filmkveld, just sayin. Vi leide også film, men jeg fulgte ikke med i det hele tatt. Husker ikke engang hva den heter.

 

På mandag var det opp og hopp klokka 9. Jeg måtte skrive ut og levere inn stilen min, før vi gikk og spiste frokost på Angus Dessert før vi tuslet bort til the Cadbury Factory. Hoho, sjokoladefabrikk midt i byen sier du? Ja, sier jeg. Jeg måtte jo besøke den før eller siden. Jeg mener, hallo, den er jo i Dunedin. Må jo gjøre alt Dunedin har og tilby. Mangler bare the Speights Brewery  (altså et bryggeri for øl) nå. Må vel komme meg dit også. Gratis øl. Yes (selv om jeg ikke liker det spesielt mye). The Cadbury Factory var gøy å ha vært på. Betalte bare $10, og med all den gratis sjokoladen jeg fikk var det definitivt verdt det. Etter det gikk vi til the Octagon, altså sentrum i byen, og jeg viste dem litt rundt der, før vi fikk til den botaniske hagen og så til et bilutleiested. Katie og Gabi skulle nemlig til Queenstown.

 

Tirsdag kom de tilbake fra Q. Jeg endte opp med å gå ut med flattien min Dan (fra Canada), og Dan, Lucy og Jan (andre folk fra complekset). Vi gikk til the Baaa, stamstedet. Hadde det veldig hyggelig, og jeg møtte flere av Dan sine venner (to av dem var norske. Endelig kunne jeg snakke litt norsk igjen. Det er skikkelig rart og ikke snakke norsk i det hele tatt, bortsett fra når jeg skyper med folk hjemme). Hadde en veldig koselig kveld. Kom ikke hjem så altfor seint heller, noe som var en suksess med tanke på at jeg skulle ha en lang dag fylt med kjemi, woho. Elsker det faget. Not. Det eneste som er positivt med det er at jeg har Nick i klassen så jeg har noen å jobbe sammen med. Etter Katie og Gabi dro til flyplassen var det bare å gjøre seg klar for en helvettes uke. Nest siste uka med forelesninger. Go.

I'm free. Free falling.

Jeg vet det er en stund siden, men for å oppleve ting må jeg faktisk bruke tiden min her borte fra macen. Sånn er det bare gitt. Her kommer hvertfall innlegget om Queenstown, og hvis du vil lese om mine dager som mer gal enn vanlig så vil jeg si at dettte er verdt å lese. Så Enjoy!

Fredag 11. mai, på Tante Gro sin bursdag, satte jeg og 8 andre kursen mot Queenstown, ?the adventure capital of New Zealand?. Jeg har bare hør gode ting om den byen, så du kan tro jeg gleda meg. Klokka 18 kom Ethan og Maddie og banka på ruta mi, og etter at vi hadde henta Kelly regna vi med at vi kunne dra. Slik var det nå ikke. Vi venta i 45 minutter på at den andre bilen skulle plukke opp alle de andre (i tilfelle noen måtte være i bilen vår, noe de ikke måtte). Vi kunne ha dratt så mye tidligere. Men men, det ordna seg hvertfall. Ethan kjørte rimelig fort også, så vi endte opp med å komme fram 1 time før den andre bilen. Det første vi gjorde var å sjekke inn på the Nomads (hostellet vårt). Det er virkelig det fineste hostellet jeg noen gang har sett. Det var som et hotell. Oppholdet ble litt dyrere enn jeg hadde regna med siden noen av de andre ikke liker å bo på rom med fremmede. Personlig syns jeg det bare er koselig. Det er en super måte å bli kjent med nye folk på. Heldigvis var det bare for 2 netter, så det ble ikke så altfor ille. Da sekkene var inne på rommet tuslet vi rundt i den fine lille byen bedre kjent som Queenstown. Det er ikke en stor by, ikke i det hele tatt. Den er faktisk utrolig liten. Jeg trodde den skulle være på størrelse med Dunedin, men det er som Jessheim vil jeg tro. Siden magene til Ethan og meg rumlet som bare det, nærmest løp vi til det første burgerstedet vi så og kjøpte oss noen saftige burgere. Herregud, så sulten jeg var. Herlig med litt mat i magen ja. Og så kom også den andre bilen endelig. Vi endte alle opp med å tusle litt rundt i byen igjen før vi gikk til sengs halv 2 på natta. Litt i seneste laget, men med godt selskap så gjør det lite.

Dagen derpå ringte vekkerklokka altfor tidlig. Klokka 07.45 måtte vi opp. Fysj, det var ikke lett. Det har faktisk aldri vært så vanskelig å stå opp. Ikke bare fordi det var tidlig, men på grunn av det jeg skulle til å hoppe uti. Ironisk nok så skulle jeg hoppe, bokstavelig talt. Jeg og alle de andre (bortsett fra Maddie) skulle nemlig hoppe i strikk. Herrejesus, hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg er jo livredd høyder! Men jeg bare bestemte meg for å gjøre det, og da jeg hadde bestilt var det ingen vei tilbake. Hadde jeg trukket meg hadde jeg ikke fått pengene mine igjen, så det var ikke noe alternativ. Ikke i det hele tatt. Så jeg var nødt til å bite i det sure eple og kaste meg i det jeg trodde kom til å bli en sikker død. Så etter litt venting med både tilgang til Facebook og videoer av folk som hopper kom vi oss på bussen og kjørte opp til hoppstedene. De fleste andre skulle hoppe noe som heter the Nevis Bungy Jump. Det er 134 meter, mens den jeg gjorde, the Kamarau Bridge, er 43 meter. Det er høyt nok for meg i første omgang altså. Jeg trengte bare bevise for megselv at jeg tørr selv om jeg er redd, så å spare $100 er helt greit. De andre er nok ikke enige, men jeg gjorde ikke dette for dem. Jeg gjorde det bare for meg selv, og det er jo slik det skal være også, ikke sant? Karen og jeg skulle da hoppe fra broa, og jeg syns det er ganske kult at vi valgte den siden det er det orginale senteret for strikkhopping. Kulibuli. Da vi kom dit veide vi oss, svetta litt, grua oss, og samla opp mot for å gå opp på broa. Det var litt kø, noe som var nervepirrende. Herregud, jeg var så utrolig nervøs. Det var skremmende. Da fyren rett før meg stod på kanten for å hoppe, freaka han helt ut og bestemte seg for å trekke seg. Han så dritredd ut, og det gjorde det enda verre for meg. ?Hvis han ikke kan gjøre det, da kan ikke jeg gjøre det heller,? tenkte jeg. Åh, så skremmende. Men jeg beit i det sure eplet og trakk meg ikke. Da jeg stod på kanten vet jeg ikke helt hva jeg tenkte, men jeg er rimelig sikker på at jeg takket for meg. 3. 2. 1. HOPP. Og så var jeg da i løse lufta, fallende mot elva. Hvis strikken ryker, da dør jeg. Jeg prøvde å skrike, men jeg satte skriket i halsen. Så i fallet hørte jeg meg selv lage noen merkelige lyder, haha. Heldigvis kom ikke det på film. Så tok endelig strikken i, og jeg visste at jeg var i sikkerhet. Endelig. Jeg var utrolig glad. Klarte ikke slutte å smile. Å hoppe i strikk er det merkeligste, skumleste og mest adrenalinfyllte jeg noen gang har fått meg selv til å gjøre. Jeg gjør mye forskjellig altså, men dette topper virkelig lista. Det var gøy, men det var også forferdelig ekkelt og skummelt. Å falle er virkelig ikke en følelse jeg liker. Men nå har jeg hvertfall bevist for meg selv at jeg tørr selv om jeg er redd, noe som er viktig når det kommer til andre deler av livet mitt. Jeg føler hele tiden en trang for å bevise både for meg selv og alle andre at frykt kan overvinnes. Og det føler jeg at dette er et godt eksempel på.

 


Free falling. Skjønner ikke at jeg hadde guts til å gjøre dette.


Da vi kom tilbake til Queenstown igjen, gikk jeg og Karen for å møte Maddie. Hun var i ferd med å ta tatovering nemlig. Den ble ganske fin også! Deretter løp jeg og møtte resten av gruppa for å spise Fergburger. Når man drar til Queenstown er man nemlig nødt til å spise på Fergburger. Byen er kjent for deres burgere. Og de burgerne er skikkelig gode også. Saftige og masse masse mat. Herlige saker. Det var hardt å fullføre den burgere siden den var så stor og jeg nettopp hadde proppa i meg annen mat siden jeg var så sulten, men alt gikk ned. Snakk om diett, haha. Deretter gikk vi rundt i byen, så oss omkring og gikk i souvenirbutikker. Jeg er nå så å si ferdig med gaver til alle hjemme, herlig. Mangler bare litt småtterier. Jeg var selvfølgelig effektiv som alltid og kjøpte omtrent alt i en og samme butikk. Noen av de andre, derimot, måtte gå i samtlige butikker. Det blir litt i det kjedeligste laget for meg når de selger det samme overalt. Bare gjør dere ferdig, hallo liksom. Da jeg skulle til å gå bestemte plutselig alle seg for å bli med, så da møtte vi opp med resten av gruppa og gikk rundt i Queenstown, denne gangen for å ta bilder. Det er noen jeg liker litt bedre. Og jeg har noen fantastiske bilder derfra. Gjengen jeg var med (Maddie, Ethan, Kelly, Kyla, Max, Lauren, Eric) var en utrolig morsom gjeng å dra med også (Karen var også med, men hu bestemte seg for å sove i 3 timer istedenfor. Ikke spør meg hvorfor). Så i timene som fulgte tusla vi rundt, tok haugevis med bilder, benytta oss av huskestativet vi kom over, og så videre. Vi endte til og medd opp med å lage en TV-serie, kalt Lesbi-honest, eller noe i den duren. Merkelig serie, hehe. Men morsomt der og da. Uheldigvis nærmet mørker seg, og det begynte og bli kaldere, så vi satte nesa mot hostellet igjen. Plutselig kom vi på at det var Happy Hour. Det er den beste Happy Hour noen kan forestille seg. Det var nemlig hos Cookie Time, og vi fikk 2 cookies for prisen av 1. HERLIG BERLIG. Og supergode kjeks også, nammmm. Etter det gikk vi til et bakeri, og jeg og tre andre delte et sjokoladekakestykke. Hei kalorier. Men det var godt. Det er lov å kose seg, eller hva? Etter det gikk vi virkelig tilbake til hostellet, og la oss i ?kinosalen? og så på film en stund. Klokka 21, derimot, spratt vi opp og nærmest sprang til neste destinasjon: THE ICE BAR. Superkult altså. Alt inne i baren var av is. Vi betalte $16, og det inkluderte inngang og en drink. Morsomt. Hadde det kjempe kult der inne. Og det som var så bra var at når drinken var borte, så kunne jeg spise glasset siden det var av is. Jeg følte meg som hjemme inne i isslottet der altså. Alle burde prøve det. Det er verdt pengene! Etter bartur i kulda gikk vi til noen andre utesteder og ristet til klokka ble 1. Da var det på tide å gå til sengs for å komme seg opp tidlig neste morning.


Klokka 07.45 ringte vekkerklokka igjen. Altfor tidlig, men det var utrolig lett å komme seg opp. Nå skulle vi nemlig på ridetur i Middle Earth (fra Ringenes Herre). Herrejesus, som jeg gleda meg. Etter cirka 45 minutter på veien var vi fremme på Dart Stables, stallen vi skulle ri hos. Vi fikk alt utstyret og så dro vi videre til en av stallene. Første tur var the Tour of the Rings ? vi skulle se filmsett fra Ringenes Herre. OMG liksom. Først og fremst, det å være tilbake på hesteryggen føltes helt fantastisk. Jeg har virkelig savna det, og vil gjerne starte med det igjen dersom det lar seg gjøre. Hesten min, Pip, var også en super hest, som gjorde alt mye bedre. Nå har jo jeg ridd før, så jeg vet jo litt om styring av hesten og slikt. Alle de andre, bortsett fra Kyla, hadde ikke ridd noe særlig før, så deres hester fikk så å si gjøre som de ville. Det morsomste på turen var å se Isengaard. Herlig! Det er jo også helt fantastisk vakkert der også da. Neste tur inluderte flere kryssninger av elver. Det var også morsomt. Vi fikk også lov til å trave på den turen, endelig. Jeg og Kyla, som har ridd før, fikk lov til å gå opp og ned slik som man skal, mens de andre stod i hockeystilling. Jeg prøvde det, men det føltes så unaturlig at jeg fort gikk tilbake til det jeg er vant med. Neste gang vil jeg gjerne gallopere litt også. Det er jo det som er gøy, hehe. Denne turen var også helt fantastisk, og hesten min, Freddie, var så søt og flink atte. Selv om det var en smule dyrt å gjøre dette, var det definitivt verdt det, og jeg hadde ikke tatt det tilbake for alt i verden. Det å komme helt innpå settingene fra Ringenes Herre og Wolverine og Hobbiten er noe som ikke skjer hver dag, så jeg er superfornøyd. Money well spent.

 


På vei til Paradise og Middle Earth. I heart NZ.


Vi var ikke tilbake i Queenstown før klokka 18, så det ble en sen kveld. Vi kom til Dunedin ca. klokka 10. Da var det rett i sengs etter en super helt med kjempe lange dager. Dette er kanskje den beste helga jeg har hatt i New Zealand så langt. Den var dyr, men det var alt verdt det. Dersom noen av dere drar til New Zealand, anbefaler jeg dere å dra til Queenstown. Og kanskje til og med utfordre skjebnen litt?

 

PS: Jeg prøvde og laste opp flere bilder, men på grunn av at internett er så dårlig her så gikk ikke det. Men men, da får jeg bare vise dere når jeg kommer hjem :-)

hits