mai 2012

Celebrations Down Under.

I år var første året jeg har vært borte på 17. mai. Jeg grua meg en del til det siden det er den beste dagen i året. Eller det synes jeg da. Jeg er utrolig glad i å være nordmann og i Norge, så å ha lov til å feire det fullt ut er tipp topp. Til vanlig hadde jeg stått opp tidlig med et stort smil om munnen, spist god frokost og så gjort meg klar til en solfylt dag med is, kaker og grillmat. Jeg hadde fletta håret og tatt på meg bunad før hele familien hadde gått mot Jessheim for å se på barnetoget. Så hadde vi gått hjem igjen for kaker, før russetoget klokka 17. Etter det hadde det vært grilling et eller annet sted på Jessheim med herlige venner og familie. I år var det ikke sånn derimot, og jeg var fullt klar over at jeg fort kunne bli skuffet.

Dagen started med at jeg sov veldig lenge. Jeg var dermed uthvilt, noe jeg ikke har vært på en stund. Så det var en herlig følelse. Så gikk jeg til noen timer, og på en klassetur med biologi. Etter det var det tid for tutoring i kjemi, før jeg, Max og Courtney gikk på komedieshow. Det var faktisk utrolig morsomt. Det var veldig likt russerevyene vi har i Norge. Så morsomt å se det i et annet land!

Da jeg kom hjem igjen skulle jeg egentlig gå rett på fest, men så fant jeg ut at folk i komplekset så på 10 Things I Hate About You, så da jeg skulle se litt av den ble jeg hele filmen (selvfølgelig). Elsker den filmen. Den er utrolig morsom, og bare helt herlig. Da filmen var ferdig satte jeg kursen mot 17. mai-festen jeg skulle på. Uheldigvis rakk jeg ikke festen min da siden jeg var så seint ute. Alle de andre norske hadde gått ut, så jeg møtte bare ei norsk jente der. Men det var en annen fest, så jeg crasha bare den og hadde det gøy helt til klokka 4 på natta. Det er første gang jeg har hatt en slik 17. mai for å si det sånn. Men hadde det veldig gøy. Så gøy at jeg forsov meg til første time dagen derpå.

Jaja, sånn kan det gå noen ganger.

Det ble dessverre ikke tatt noen bilder, men de er tatovert i hodet mitt, så jeg kan beskrive alt dersom ønsket. Haha. Siden leserne (altså Mamma og Nora) trenger bilder for å ha viljestyrke til å lese (selvom dette ble et veldig kort innlegg) så har jeg lagt med noen gamle bilder. EnjoY:

 

 


Marie, meg, Jens og Rut - Firkløveren.

Herlige jenter i bunad. Det begynner og bli en stund siden gitt, huff.

Slitne russejenter. Frøken Botox var på besøk, woho.

Savner deg jeg Marie!

Og ja, vi havna i Romerikets Blad (på internett altså). Litt stas da gitt.

Ååå som jeg savner deg søte.

Sånn endte 17. mai for to år siden, og den endte slik i år også. Festing er slitsomt. Natta.


 

See you later alligator.

That time i went river crossing barefooted.

Så var det Fox Glacier da. Det er en stund siden jeg dro, det er det. Jeg dro og så på isbreen 27. til 29. april. Tiden flyr virkelig fort altså. Jeg har ikke rukket og blogge om denne turen enda, men det kommer altså nå. Etter det kommer innleggene fortere enn fy, siden jeg allerede har skrevet dem. Produktiv? Jaha, så visst er jeg det! Anyways, Fox Glacier.

Fredag satte jeg, Patrick, Tim, Courtney og Marie snuta vestover med Fox Glacier som den ultimate destinasjonen. Vi gledet oss veldig. Selvfølgelig tok jeg feil av tiden så jeg gikk til Courtney en time for tidlig, og siden hu hadde lab så var hu ikke der. Så jeg tusla da tilbake til huset mitt. Plutselig ser jeg Katie, Becca og Kylas romkamerat, så jeg var med hu til vi dro. Har aldri vært sammen med henne på tomannshånd før, men det var utrolig hyggelig. Vi gikk på butikken og snakka i over en time. Superhyggelig. Hu skal faktisk gi ut bok i september. Ikke dårlig, ikke dårlig. 17.30 fant jeg ut at jeg burde begynne og gå mot Courtney igjen, og den første jeg møter da jeg åpna døra var faktisk Courtney, haha. Aner ikke hvordan de visste at jeg var der, siden jeg ikke hadde dekning eller noe. Men da ordna det seg hvertfall! Så var det ut på veien i noen timer. Courtney starta og kjøre, og hu kjørte til Alexandria. Så tok jeg over. Og det var da det begynte. Courtney ble skikkelig syk og jeg tror hu kasta opp 11 ganger eller noe på den turen. Huff. Syntes skikkelig synd på henne. De svingene der altså, de minner skikkelig om svingene på Vestlandet. Så alle i familien min hvertfall vet hva jeg snakker om. Det er lett å bli bilsyk i slike svinger. Etter noen timer ble jeg sliten så da tok Patrick over, før Tim kjørte siste stykket. Det ble en lengre tur enn vi hadde trodd, men vi storkoste oss uansett (og ja, selv om det ble litt mye bilsykhet (haha)). Da vi endelig kom fram måtte vi sette opp teltet. Og det var lettere sagt enn gjort. Ikke bare var det kaldt ute, men det blåste skikkelig også. Og å sette opp telt i vind er ikke det letteste jeg har gjort i mitt liv. Vi brukte litt tid for å si det sånn, men etter å ha flyttet teltet til en lunere plass fikk vi endelig lagt oss i soveposene og få oss litt søvn.

Neste dag dro Courtney, Max og Jordan på isbretur (vi møtte nemlig Max, Jordan, Calleigh og Jenna der borte. De hadde dratt til Milford Sound først. Laaaaang tur for dem, misunte dem ikke veldig mye. De hadde kjørt 10 timer bare på fredagen, og det var Jenna som måtte kjøre hele tiden siden de andre ikke var gamle nok). Vi andre ville ikke betale såpass mye for å gjøre det. Personlig så har jeg jo både sett og vært på isbreer før, så det er ikke så spesielt for meg lenger (ja, det er kult altså). Amerikanerne, derimot, hadde aldri sett en isbre før, så jeg skjønner at det var litt stort. Jeg ville heller gjøre noe som ikke kosta så mye penger. Det går jo an å dra på tur uten å bruke hundrevis av dollar, så det var målet mitt. Vi andre tok på oss fjellstøvlene og satte kursen mot stranda. Og så gikk vi da. Og gikk. Og gikk. Vi gikk langt og lenge og lengre enn langt. Vi hadde det kjempe gøy. Vi hoppa opp og ned fra stein til stein. Var skikkelig barn igjen. Det var gøy. Vi måtte forresten krysse en mindre stømning av vann på veien, noe som er viktig for senere i historien. Etter å ha hoppa en stund møtte vi plutselig på noen dyr: SELER. Åååh, de var så søte da. Tenkte på Maling (så vi får håpe at hu leser. Nora, du får si det til hu at hu må lese dette innlegget). De var så søte atte hjelp. De lå der og slikka sol og lekte både på land og i vann. Herlige skapninger det der altså. Jeg skjønner hvorfor Malin liker de så godt som hu gjør. Etter å ha sett på dem i sikkert en halvtime, starta vi turen tilbake til campingplassen. Og det var gøy å hoppe opp og ned steiner da også kan du tro. Da vi kom til den mindre strømningen, derimot, startet problemene. Det som hadde vært litt rennende vann som man lett kunne gå over hadde utviklet seg til en stor elv med sterke strømmer ut mot havet. Hvordan i huleste skulle vi komme oss tilbake? Vi så først der vi hadde gått over på vei ut mot selene. Så gikk de andre og så hvordan det så ut nærmere havet. Jeg fant ut at jeg bare måtte prøve, så jeg tok av meg skoene og startet ferden over elva. Alene. Ikke det smarteste jeg har gjort. Det var mye sterkere enn jeg hadde trodd det skulle være, og med kameraet i den ene hånda var jeg redd noe skulle gå galt. Så plutselig datt jeg. Heldigvis var den andre hånda fri, så jeg klarte og redde kameraet fra en fryktelig skjebne. Der stod jeg, med den ene hånda i vannet og den andre i været. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bare gå for det og håpe på det beste. Og jeg klarte heldigvis å komme meg trygt i land på den andre siden, våt på omtrent hele kroppen. Vannet hadde tross alt gått helt opp til hoftene. Ikke smart å gjøre det alene, men jeg klarte det hvertfall. Jeg fant ut da at jeg forstua den ene tåa mens jeg kryssa elva, haha. Så den ble både blå og rød. Jeg sa til de andre at de skulle gå to og to over, og selv da sleit de med å komme seg trygt i land. Men alle klarte det heldigvis. Det føltes kjempe herlig å ha klart noe sånn. Vi dro på elvekrysning med fjellklatringsklubben jeg er med i, så nå følte jeg endelig at jeg fikk bruk for de vi lærte. Da vi kom tilbake til campingplassen spiste vi før vi satte kursen mot Fox Glacier. Jenna, Patrick og Calleigh dro før oss, og vi andre hadde ikke peiling på hvor vi skulle. Så etter å prøve og finne veien (og ja, vi fant den), så var vi endelig ved isbreen. Vi gikk nesten helt opp til breen. Inntrykket mitt? Møkkete. Alle tenker på isbreer som kjempe fine, når de i realiteten er utrolig møkkete. Så det var ikke så stort. Men morsomt å ha sett en isbre i New Zealand da. Det begynte jo selvfølgelig å regne, fysj. Mye regn her borte altså. Så da ble vi våte. Igjen. Jeg som nettopp hadde skifta etter elve-eventyret vårt. Jaja, sånn er New Zealand. Det regner hver bidige dag, så er jo litt vant til det nå. Vi møtte også isbrefarerne på vei opp til breen, og det så ut som de hadde hatt en super tur. Og en slitsom tur. De bestemte seg nemlig for å dra hjemover den kvelden. Så da var det fire igjen på tur: meg, Marie, Patrick og Tim. Vi gikk opp til Lake Matheson siden det skal være skikkelig bra refleksjon der. Selvfølgelig var det superoverskya, så vi gikk ikke sett fjellene og refleksjonen deres i vannet. Typisk. Det er min flaks vett. Så da var det bare å dra tilbake til campingplassen og få i seg litt mat. Pasta, nam. Det er utrolig hvor godt slike ting er når man er på campingtur. Alt smaker wonderfullt, haha. Fint ord Andrea. Du får A+ i vocabulary. Tim fortalte også en skikkelig lang historie uten noen som helst hensikt bare for å få tiden til å gå. Tiden gikk jo ganske fort også, så jeg regner med at den fungerte? Etter det la vi oss bare, slitne etter en lang dag. Kjempe fin stjernehimmel også. Herlig.

 


Vi våknet opp til dette synet. Ikke dårlig. Der har vi Mt. Cook og Mt. Tasman.

Seeeeel.

Ja, jeg krysset dette, okei?

Min bestevenn Bob og meg.

Lake Matheson.

 

Dagen derpå våkna vi alle ganske tidlig, og vi rydda bort teltet rimelig fort og satte oss i bilen og startet turen hjem til Dunedin. Vi starta å kjøre klokka 8 tror jeg, så vi var hjemme i en god tid (klokka 15 eller noe). Det var deilig å ikke komme hjem så altfor seint til en forandring. Jeg hadde bestemt meg at når jeg kom hjem så skulle jeg starte og skrive stil. Jeg skulle skrive halvparten, det var målet. Klokka 1 på natta var jeg ferdig med stilen. Hurra for effektivitet!

Og det var da turen til Fox Glacier. Jeg hadde en kjempe bra tur med herlige folk som jeg kommer til å savne. Jeg kan ikke tro at jeg bare har en måned igjen her. Det er helt utrolig at det har gått så fort. Jeg elsker New Zealand. Jeg elsker og dra bort hver eneste helg. Jeg elsker å gå på fjellturer. Og jeg har blitt kjempe glad i alle de menneskene jeg har møtt her. Jeg har lyst til å holde kontakt med alle. Så fingrene krysset for at disse er venner jeg har for livet. Peace out homedogs.

The City of the bridges, houses, and delicious pancakes.

Torsdag tok jeg flyet til Brisbane. Flinke meg vet du tenkte ikke på at det kunne være en flyplass nærmere Lismore, hvor Katie bor, enn Brisbane.  Neida. Så jeg valgte da å fly til en flyplass som er hele 3 timer unna Lismore. Planen var at de skulle hente meg der, men siden det var såpass langt fant vi ut at jeg kunne prøve og ta buss eller lignende istedenfor. Det er jo en historie for seg selv. Australia har virkelig ikke mye fellestransport altså. Sleit skikkelig med å finne buss mot Lismore. Det lengte jeg kunne komme meg var til Gold Coast, og det var bare halve veien. Hvis jeg ville helt til Lismore måtte jeg ha betalt minst $200, og det var ikke aktuelt for å si det sånn. Australia ble bare dyrere og dyrere for hver gang jeg tenkte på det. Men men, ferie er tross alt ferie. Jeg måtte jo komme meg til Lismore, så slik måtte det bli. Jeg endte vel opp med å betale $75 for å komme meg helt til Lismore, så det var ikke så altfor ille. Dyrt land da, det er hvertfall sikkert. Jeg kom meg hvertfall med buss til Gold Coast, og så skulle Katie og to venner av henne plukke meg opp. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg forklarte alt om stedet hvor jeg stod. Det er en McDonald?s her. Det er et stort skilt hvor det står ?Surfer?s Paradise.? Det er en stor, hvit bygning med grønne lys. Og slik fortsatte jeg. Jeg beskrev alt rundt meg. Jeg sa gatenavnet, stedsnavnet, og så videre. Jaja, vi er her vi, var svaret jeg fikk. Men de var jo ikke der de, selvfølgelig. Haha. De hadde klart og dra til et helt annet sted. De kjørte rundt der kjempelenge før de fant det ut. Ganske morsomt i grunn, selv om det var superkaldt. Jetstar, flyselskapet mitt, hadde klart å sende baggasjen min til Melbourne istedenfor, så jeg gikk rundt i korte shorts. Heldigvis hadde jeg på meg regnjakka mi. Fjo. Det tok lang tid før de fant ut av hvor baggasjen min faktisk hadde endt opp, og jeg brukte $100 for å få informasjon ut av dem. Jeg ville jo ha klær så jeg kunne skifte. Men nei da, det var ikke så lett. Da jeg endelig fikk vite hvor baggasjen min var så sa de at de skulle sende den til Brisbane. Jeg bare, ?Hallo, det går ikke. Jeg skal til Sydney. I MORGEN. Dere MÅ sende den dit!!!? Etter mye om og men gjorde de til slutt det. Heldigvis. Uansett, tilbake til historien. Jeg ble endelig plukket opp i Surfer?s Paradise i Gold Coast og vi dro rett til Hard Rock Café for å spise kjempe god burger. Nam. Så var det videre til Lismore. Veldig hyggelig venner Katie har altså. Vi storkoste oss på veien til Lismore, jeg, Katie, Shamus (hvis jeg husker riktig. Tror det) og Kyle. Kyle skulle også bli med oss til Sydney. Da vi kom til Lismore var det rett i seng for vi skulle opp supertidlig dagen derpå. Klokka 6 skulle vi nemlig dra. Etter en altfor tidlig start på morgenen dro vi til busstoppet hvor vi skulle bli plukket opp for å bli kjørt til toget vi skulle ta til Sydney. Etter å ha venta en halv time fant jeg plutselig ut, etter å ha stirra på togbilletten en lang stund, at toget gikk en time senere, og vi hadde derfor enda en time å slå i hjel. FROKOST. Det var ikke så godt som det burde ha vært da, men men.

Så var det toget. 13 timer lang togtur. Altfor lenge. Jeg trodde det skulle bli en fin ?scenic? tur, men der tok jeg feil gitt. Vi var lei etter en time. Bare 12 timer igjen, yes. Men jeg hadde kjøpt meg lesestoff (The Hungergames) så jeg rakk å lese nesten hele boka på den lange togturen. Så for meg gikk det ganske greit. Katie og Kyle hadde ingenting å lese på. Syns litt synd på dem. Hele opplegget var egentlig teit for vi fikk ingen måltider eller noe på toget. Alt var superdyrt. Og det var ingen skikkelige stopp heller. Men det var jo en opplevelse det også. Skulle jeg ha gjort om noe på ferien så hadde det vært å flydd ned til Sydney istedenfor. Det tok altfor lang tid. Det hadde vært bedre å bruke tiden på å se Sydney istedenfor innsiden av et tog. Men men, sånn ble det nå. Klokka 9 på kvelden var vi endelig fremme i Sydney. Og det første jeg så da vi sjekka inn på hostellet var ryggsekken min. Hurra. Katie hadde selvfølgelig booka oss inn på det dyreste hostellet i byen (eller det føltes som det). Hu er rimelig skeptisk til å bo på hosteller, så istedenfor å bo på et 10-manns-rom bodde vi på et 4-manns-rom. Greit nok, men det var en del dyrere for natta for å si det sånn. På rommet vårt bodde Callum allerede, en australier fra Adelaine (sør i Australia). Kjempe hyggelig. Han endte opp med å bli med oss til diverse ting mens vi var der. Hyggelig! Selv om han er fra Australia var han interessert i å være turist sånn som oss. Så det ble ikke noe problem i det hele tatt.

Så var det hva vi gjorde i Sydney da. Det var en del. Vi begynte lørdagen med å spise frokost på Starbucks. Banana bread og passion iced tea, nammmm. Kjempe godt. (Jeg skal bake bananbrød når jeg kommer hjem forresten, det gleder jeg meg til). Så tok vi ferja til havna ved operahuset. THE OPERA HOUSE. Herregud, det var det jeg tenkte ved første øyekast. Det er virkelig en vakker bygning, og den må sees. Det var verdt å dra til Sydney bare på grunn av den. Jeg klarte ikke slutte og stirre. Herlige dansker. Da vi gikk i land gikk vi rett til broa. Vi skulle nemlig på The Sydney Bridge Climb. Jeg gleda meg som en liten unge. Selv om jeg er redd for høyder gikk det bra. Det var kjempe gøy! Har aldri gjort noe slikt før, så det var definitivt verdt det. Og jeg er glad jeg gjorde det i Sydney. Hvem er det som gjør det mens de kan se på det berømte operahuset i Sydney liksom? Hehe. Det ble også tatt mange bilder av oss både på vei opp og ned. Uheldigvis kosta det $35 per bilde, så det ble bare ett på meg. Det var nok, når det er såpass dyrt. Kyle kjøpte flere så jeg fikk bilder av han. Lucky lucky. Etter vi var ferdige med å gå på en av verdens mest berømte bruer, gikk vi til Pancakes on the Rocks, og jeg spiste kjempe god lunsj (sjokoladepannekaker med sjokoladeis og sjokoladesaus. Skikkelig kaloribumbe med andre ord). Så gikk vi på noen markeder på The Rocks før vi gikk videre til operahuset. Å herremin. Vi fikk noen fine bilder av det for å si det sånn. Vi gikk også inn i operahuset. Og der hadde de det fineste ?public toilet? jeg noen gang har sett. Jeg kunne ha bodd er liksom. Vi gikk også til Skytower i Sydney, eller hva det nå heter. Vi fikk sett mye av byen på den måten. Det var altså en kjempe herlig dag fylt med masse moro, og da vi kom tilbake til hostellet etter over 12 timer ute på tur var det rett i sengs for å si det sånn.

 

 


På toppen av broa foran operahuset.

Skyline av byen. Ikke den med operahuset da, men.

Nammenam.

Herlig tur med herlige folk.

Ser du det? Det er der! Der jeg peker! Se da!

Oooooh, fint toalett. Operahsuet selvfølgelig.

iMax for å se Titanic 3D.

Manly Beach med Sigrid.

Fyrverkeri etter Titanic. Med et kjærestepar også da. Så søtt.

Manly igjen. Nok en flott dag.


Dag nummer 2 var også en superherlig dag. Vi begynte dagen med en kjempe god frokost. Det var godt å endelig spise egg og bacon igjen, nam. Så gikk de andre til det berømte aquariumet, mens jeg skulle vente på Sigrid. De hadde hørt at aquariumet skulle være kjempe bra, men det hadde visst vært skikkelig dårlig. Så er glad jeg ikke gikk for å si det sånn. Men er glad de andre gikk for da hadde jeg en unnskyldning til å være alene med Sigrid hele dagen. Åh, så herlig det var å se den jenta igjen. Hadde savna og snakke norsk og bare være nordmann for en dag. Måtte vente litt lenger enn planlagt da på grunn av diverse togproblemer (mann besvimte, fulle tenåringer, osv), så dagen ble litt kortere enn vi hadde regna med. Med da hu endelig kom viste hu meg rundt i byen. Hu viste meg flere kjempe fine shoppingområder og ja, det ble noen kjøp ja. Vi spiste også god sushi, nam. Så gikk vi til havna og tok ferja til Manly. Der skulle vi i bursdagsselskap. Litt flaut å gå i bursdag til noen man ikke kjenner (i dette tilfellet en 90 år gammel dame), men alle var kjempe hyggelig og immøtekommende, så det ble et  koselig selskap. Fikk også litt kake da, hehe. Sunn tur må jeg si. Og det var den utsikten da. Vi kunne se hele byen fra balkongen. Hadde ikke hatt noe imot å bo der for å si det sånn. Klokka 5 måtte jeg dessverre løpe til bussen og ta den inn til byen igjen. Trist å si hade, men jeg ser jo Sigrid til sommeren igjen! Neste stopp var iMax, en kino med et gedigent lerret. Jeg, Katie og Kyle skulle se Titanic i 3D. Woho. Filmen var god. Nok en gang. Båten gikk ned. Nok en gang. End of story. End of yet a perfect day.

Dag nummer 3 begynte på Manly. Igjen. Og litt mer shopping. Igjen. Vi gikk rundt og bare så i noen timer før Katie og Kyle måtte løpe til ferja for å rekke flyet den dagen. Resten av dagen ble brukt til å gå rundt på Manly og se området. Jeg og Callum fant noen skikkelig fine steder som Katie og Kyle ikke rakk og se. Det var kjempe fint der. Vi gikk også til Sjømannskirka, men den var selvfølgelig stengt. Typisk. Når jeg endelig kunne få litt norsk sjokolade. Jaja, nå skal jeg jo snart hjem uansett. Klokka 6 måtte Callum dra tilbake til byen for å rekke flyet sitt, så da var det bare meg. Jeg hadde planer om å surfe, men jeg var for seint ute gitt. Etter en stund med fotografering tok jeg båten tilbake til byen, sjekka inn på et nytt hostell og gjorde meg klar til hjemreise dagen etter. Jeg måtte nemlig stå opp klokka 4 (huff) for å ta toget til flyplassen og så flyet til Brisbane. Jeg rakk akkurat flyet mitt videre til Dunedin, heldigvis. Da var den turen over. Takker alle for en herlig tur til Australia. Jeg hadde det kjempe gøy. Storkoste meg. Det var en perfekt ?mid-semester break? for å si det sånn.

Peace out homies (for å ta en Nora).

GRATULERER MED DAGEN NORGE!



Nå er det endelig 17. mai i New Zealand. Til vanlig hadde jeg funnet fram bunad og allerede startet på kakene, men i år befinner jeg meg på andre siden av jordkloden, så det er desverre ikke tilfelle i 2012. Men feiring skal det bli uansett. Kommer nok til å få en fin dag selvom jeg ikke får sett min kjære søster gå i russetog, få vondt i magen av alle kakene jeg spiser og se filmer på kvelden. 17. mai er trolig den beste dagen i året. Jeg får ta det igjen om noen år.

 




 

HIPP HIPP HURRA FOR VERDENS BESTE LAND!!

 

Much love,

Andrea

Cairns, Australia

Cairns er virkelig en interessant by. Det er mye å gjøre der. Dersom det er fint vær. Med en gang det begynner og regne blir også alle aktiviteter vasket bort. Vi var så heldige at det ikke regna så altfor mye den dagen vi hadde store planer i Cairns. Onsdag 11. april stod vi opp kjempe tidlig (klokka 4 eller noe). Vi skulle nemlig på ballongferd. Jeg har alltid drømt om å dra på det, og nå skulle det endelig skje. Jeg husker at jeg og Nora hadde en bok da vi var små om en ballongferd, og på grunn av den har det alltid stått på ønskelista mi. Og jeg vet at jeg ikke bare finner opp denne boka fordi jeg nevnte det til Nora og hu huska den. Så det så, haha. Uansett, ballongferden var helt utrolig. Jeg var litt redd siden det var så langt over bakken, men jeg ble fort vant til det. Vi fikk også med oss soloppgangen, som var drømmen min. Det største var vel å se ville kenguruer. Nå kan jeg si at jeg virkelig har sett dem også. Herlig. Vi hadde noen asiatere med på turen, og de er morsomme mennesker altså. De gjør mye som er til å le av. Når vi skulle pakke sammen ballongen for eksempel. De prøvde så godt de kunne å hjelpe til, men vi så alle at det var til ingen nytte. Morsomt syn med andre ord.

 

 





Da vi var ferdige med ballongferden dro vi til en wildlife-park for å holde koalaer. Det var da regner kom vet du. Heldigvis roet det seg litt. Og de koalaen var så mye atte hjelp. Og søte som fy. Jeg holdt Tilly. Søt liten skapning det der. Visste du forresten at koalaer sover omtrent 20 timer i døgnet? Det er mye det! Etter vi hadde holdt søte Tilly gikk vi og mata kenguruer. Herligste følelse i verden. De var så søte og snille og sultne. Vi tusla litt rundt og så på andre dyr og reptiler og fugler, før vi satte oss i gondolen og tok den tilbake til bussen. Gondolen var morsom, og vi så mye regnskog. Jeg er så vant til å ta gondoler at det sikkert var morsommere for Max og Kelly. De hadde visst tatt det før, men jeg regner med at de ikke har tatt det i steder slik som alpene i Østerrike, Italia, Sveits og Frankrike. Morsomt å gjøre uansett. Så tok vi bussen tilbake til Cairns og  tusla rundt der i noen timer før Max og Kelly skulle dra. Jeg og Kelly endte opp med å kjøpe is to ganger på rad. Det var bare så utrolig godt, haha. De hadde så mange smaker og vi klarte bare ikke dy oss, hehe. Slik er det på ferie. Så var det tid for Max og Kelly og dra til flyplassen, og jeg var da alene i Cairns. Jeg gjorde faktisk ikke noe den kvelden. Jeg skulle egentlig møte noen av vennene mine fra Dunedin (Hannah, Tam og Alyx), men jeg fikk ikke kontakt med dem, så jeg bare chilla. Været var dårlig uansett, og jeg var supersliten, så det var helt greit. Jeg vet ikke om jeg fortalte dette i forrige innlegg, men på hostellet møtte jeg, Max og Kelly ei British jente som reiser rundt i verden alene i 6 måneder. Så hu kom tilbake til hostellet og vi snakka en stund sammen. Superhyggelig jente det der altså. Hu skal faktisk komme til Dunedin, så da skal vi prøve og møtes. Så det blir hyggelig! Jeg møtte også en fyr fra Melbourne som var dykkerinstruktør i Cairns. Kjempe hyggelig. Det er det som er så bra med hosteller. Masse hyggelig folk man kan bli kjent med! Det er også noen ulemper, og jeg fikk kjenne på dem også. For det første, noen av de folkene jeg bodde med etter at Max og Kelly dro var utrolig høylytte, og de brydde seg ikke om at folk sov klokka 3 på natta. Og naboene var også superbråkete. Det var noen svenske jenter i rommet ved siden av som hadde låst seg ute, og de banket febrilskt på døra i kanskje en halv time og skrek ?house keeping, please open the door.? Hallo liksom, når ingen åpnet de første 10 minuttene så betyr det helt sikkert at det ikke er noen der. Svensker altså. Ikke rart vi har vitser om dem. Dessuten så snorka han fyren som lå over meg helt forferdelig høyt og stygt, så jeg var nødt til å sove med iPoden på hele natta. Ikke en god natt.

 

 





Dagen etter sjekka jeg ut klokka 10 og tusla bort til et av kjøpesentrene for å kjøpe meg noe lesestoff. Og selvfølgelig kjøpte jeg The Hungergames. Klokka 13.30 kom en shuttle for å hente meg og ta meg til flyplassen. Nest stop Brisbane og Lismore og, endelig, Katie.

 

Neste innlegg blir om Sydney! Nå gjenstår bare å skrive det. Tjohei.

 

PS: Mamma og Nora, nå var jeg vel flink med bilder?

Bedre sent enn aldri: THE GREAT BARRIER REEF

I wanna be forever young?

 

I can?t live?. With or without youuuu?

 

Hvilken sang er det jeg tenker på mon tro? Det vet vel du Nora? Jeg har fått den litt på hjernen i det siste, tro det eller ei. Jeg kan vel trygt si at det er en av yndlingssangene til min kjære søster, så spør henne dersom dere er nysgjerrige!

 

Take on me, take me on, I?ll be gone, in a day or twooooo?.

 

Ja, nok om det. Nå er det altfor lenge siden dere har hørt noe fra meg. Huffameien, ikke bare Andrea. Shame on you. Eller me. Hehe. Jeg tenkte at jeg skulle fortelle litt mer fra den utrolige ferien jeg hadde over Tasmanhavet (heter det virkelig det på norsk? Litt usikker nå gitt). Uansett, etter et interessant opphold i Christchurch satte jeg kursen mot flyplassen og nesa vestover. De første menneskene jeg så på flyplassen var naboene mine i Dunedin, og vi var tilfeldigvis på samme fly hele veien, så jeg kan jo ikke akkurat si at jeg dro alene til Australia når jeg hadde reisefølge hele veien. Det var veldig koselig å ha noen å reise med etter noen dager alene. Ikke at jeg ikke klarer være alene altså. Jeg planlegger jo å dra rundt i verden alene i flere måneder, så det må jeg nesten bare klare!

 

Vi fløy fra Christchurch til Auckland, for så å fly videre til Cairns. Flyet vårt fra Christchurch var, typisk nok, forsinka, og vi var fortsatt på flyet bare én time før flyet vårt til Auckland skulle dra. Ikke mye tid med andre ord. Flyselskapene anbefaler jo at man skal komme til flyplassen to timer før avgang. Og der var vi, under en time til flyet vårt skulle dra, og vi var fortsatt stuck på et annet fly! Da vi gikk av flyet løp vi for å plukke opp baggasjen vår og så løpe videre til innsjekk igjen. Det eneste problemet var at vi var på Auckland Domestic Airport, mens det neste flyet gikk fra Auckland International Airport (logisk nok). Og vi kom for sent til bussen mellom flyplassene. Så da endte vi opp med å løpe fra A til B. Og det var ikke 100 meter altså. Det var suuuuuperlangt. Jeg hater og måtte løpe når jeg ikke vet hvor langt det er. Å løpe er ikke så ille, dersom man ikke har med seg baggasje. Der løp jeg med en backpacksekk på ryggen og en ryggsekk på brystet. Det var like før beina mine knakk. Og da tuller jeg ikke altså. Det var virkelig helt forferdelig! Satser på at det ikke skjer når jeg skal hjem  til Norge igjen. For jeg MÅ virkelig rekke flyet fra Sydney. Nå går det litt over stokk og stein her. Så tilbake til saken: Vi rakk flyet akkurat (svetten rant som bare det). Det var en deilig følelse å sitte på flyet og vite at nå kan ingenting stoppe meg. Og tre timer senere var jeg da altså i Cairns. Fantastisk. Det var det første jeg tenkte. Det var derimot ikke fullt så fantastisk å gå ut av flyplassen. Det første som møtte oss var den største svermen av ufyselige insekt jeg noen gang har sett. Disgusting. Æsj. Heldigvis var dette den eneste gangen jeg så så mange insekter på en gang. Jeg fikk gratis shuttle til hostellet mitt, Nomads The Esplanade. Herlig. Da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av andre hyggelige backpackere som var ute på tur jorda rundt. Herregud så mye man kan oppleve. Er misunnelig, selvom jeg vet at jeg er veldig heldig at jeg har mulighet til å gjøre det jeg har gjort og gjør. Jeg møtte to stykker fra Øst-Europa som hadde vært på samme dykketur som jeg skulle på. Så de fortalte hvordan det hadde vært, og ja, de hadde jo selvfølgelig hatt det helt fantastisk. Ikke dårlig! Det gjorde jo bare at jeg gledet meg enda mer til den tre dager lange båtturen jeg skulle på tidlig morgenen etter. Jeg måtte nemlig stå opp før klokka 6 dagen etter for å rekke shuttelen som skulle ta oss til dykkesenteret for å få med oss alle tingen man trenger for å dykke. Så satte vi kursen mot båten.

 

Så var det båtturen da. Alle sammen satte seg på toppen av båten (top deck, hva nå det heter på norsk) og gledet seg til en herlig lunsj etterfulgt av tre timer ute på sjøen i solsteika. Det ble derimot ingen dans på roser. Bortimot alle som var på båten ble syke, og poser ble spydd ned som bare det (ikke for å gjøre det altfor ekkelt altså, men sannheten må frem. Det var inget pent syn!) Kelly, derimot, satt på the top deck og sov. Hvordan hun klarte det vet jeg ingenting om, men jeg misunner henne virkelig. Jeg skulle ønske det var meg. Personlig så måtte jeg ned en etasje og fram med spyposen (ekkelt). Etter det ble alt mye bedre, heldigvis, og da vi endelig var ferdig med de massive bølgene som aldri tok slutt, var det tid for dykking. Endelig!

 

Første dykket fortjener en paragraf for seg selv. Det var helt fantastisk. Det var virkelig mye bedre enn alt annet jeg har opplevd. Når du er der nede hører du ingenting utenom havet og alle dyrene som lever der nede. Stillheten er helt fantastisk. Det er som når man svømmer under vann i noen sekunder. Bortsett fra at man har muligheten til å gjøre det i opptil en time. Hvor fantastisk er ikke det liksom? Haha. Vi, Max, Kelly og jeg, var alle litt nervøse for første gang under vann. Vi var alle nye dykkere, jeg og Kelly hadde blitt sertifisert én uke før, mens Max et halvt år før. Dette var første gang vi skulle dykke helt alene. Derfor bestemte vi oss for å være med en guide for å ikke svømme oss helt bort. Og vi så mye fantastisk, inkludert skildpadde, hai og koraler i alle farger. The Great Barrier Reef er virkelig fantastisk altså, og jeg syns alle burde dra dit hvis de får muligheten. Hvis du ikke kan dykke, så snorkle i hvert fall. Det er verdt det, uten tvil! Vi hadde til sammen 11 dykk over tre dager. Det var rimelig intenst med andre ord. Vi var hele tiden fire stykker som dykket sammen. Et av dykkene den andre dagen var det beste dykket jeg har opplevd. Jeg følte meg skikkelig komfortabel i vannet, og vi så så utrolig mye dyreliv under vann, inkludert flere skildpadder og haier. Vi så hvittippede reef-haier. De er faktisk ikke så store og skumle som alle skal ha det til. De bare brydde seg om seg selv, og svømte vekk dersom de følte seg truet. Det å se en hai (en hai, liksom) ligge på bunnen av havet er noe som ikke kan beskrives helt med ord. Det må rett og slett oppleves. Dette var også det dykket hvor vi var under i 50 minutter! Helt fantastisk!!! Det mest interessante dykket var derimot det neste siste vi hadde. Ikke fordi det var spesielt fint, men fordi så utrolig mye skjedde. Men forhistorien først: Vi hadde leid undervannskamera for å kunne ta bilder (ja, under vann, utrolig nok). Og Max, som liksom er ?proffen? når det kommer til fotografering, to styring rimelig fort. Jeg syns det er morsomt å ta bilder jeg også, men hvis han virkelig ville ta bilder så mye så vær så god tenke nå jeg. Å ha han som fotograf betydde derimot at han var sist HELE TIDEN. Og det er rimelig slitsomt å måtte vente på én og samme person til stadighet (noe jeg og min familie er godt kjent med på grunn av Pappa, hehe). Det er derimot annerledes når det er under vann. Vi kunne bare se 15 meter i hver retning, som kan bli et problem dersom fotografen kommer for langt bak. Jeg så derfor rundt meg hele tiden for å være sikker på at alle var med til alle tider. Og så da historien: Det var det nest siste dykket. Vi var allerede rimelig slitne av å måtte svømme så sakte som skilpadder går (ja, det var sakte, ok). Så der svømte vi da, og jeg så rundt meg til stadighet. Et øyeblikk var alle der. Så, plutselig, var vi bare tre. Hvor i helsikke var Max??? Vi så febrilsk rundt oss, men til ingen nytte. Vi lette litt i vannet før vi gikk til overflaten og så der, men han var ikke til å finne. Så vi bestemte oss for å svømme tilbake til båten og, hvis han ikke kom til rette så måtte vi ha tilkalt alle som var ute og dykket. Ikke noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre med andre ord. Så vi svømte da tilbake, og, heldigvis, støtte vi på han underveis. Men han var ikke rundt der vi hadde mistet han. Ikke i det hele tatt. Og dette var ikke første gang vi holdt på å miste han heller. En annen gang begynne han å følge etter en annen gruppe, så jeg måtte svømme bort og få tak i han for at han skulle forstå at det ikke var oss. Se deg rundt a! Da vi kom på land spurte jeg hvor i huleste han hadde blitt av, og da svarte han at vi hadde svømt fra han. Herregud, jeg sprakk nesten. Hver og en må jo passe på at man er med gruppa si. Vi var fire stykker, og tre klarte og være sammen til alle tider. Utenom Max. Han var i sin egen verden og bare svømte der det passet han. Jeg og Kelly var rimelig sinte på han, og jeg syns det fortsatt er veldig irriterende siden han ikke er klar over at det var hans feil. Ifølge han så var det vår feil at han ble borte. For et barn (Må bare få ut litt frustrasjon, hehe). Det var ikke noen vits i å ta det opp med han heller siden han bare ble sur og mente det var vår skyld. Hallo liksom. Så ja, derfor må jeg få ut litt frustrasjon nå. Siste dykket bestemte jeg og Kelly at Kelly skulle ha kameraet for at ting skulle gå litt fortere. Og, heldigvis, så fungerte det ganske greit. Selv om Max ikke hadde kameraet så var han alltid sist. Det er vel bare sånn han er. Da jeg hadde kameraet var jeg først. Ja, jeg svømmer fort, men hallo. Det går ann å være en effektiv fotograf altså. Det har han ikke helt forstått.

 

Da vi var ferdig med alle 11 dykkene satte vi kursen mot Cairns igjen. Tre dager på sjøen var den beste ferien jeg kunne ha håpet på i Cairns og The Great Barrier Reef. Jeg møtte mange herlige personer, og siden det var to norske jenter der og tre svenske gutter så fikk jeg endelig praktisert morsmålet litt igjen. Herlig! God mat var det også. Og crewet på skipet var kjempe morsomme og herlige. Så alt i alt var det tipp topp tommel opp!

 

Peace out.

 

PS: Bilder kan ses på Facebook. Har ikke tålmodighet akkurat nå til å laste opp bilder.

hits