mars 2012

Yet another adventure in the land of the amazing clouds

Det å bo i New Zealand er så surrealistisk at det ikke er mulig. Det skjer fortsatt at jeg ikke helt tror at jeg faktisk er her. Det er en utrolig rar følelse. Jeg vet jeg er her, men jeg tror det ikke helt 100%. Er det rart eller? Alle drømmer vel om å dra hit, men det er så mange som aldri får muligheten til å oppfylle denne drømmen. Jeg er så heldig at drømmen min varer i over fire måneder. Det er ikke lang tid, slettes ikke, men jeg skal nok rekke og oppleve mye før tiden min er omme. Jeg føler jeg har vært flink til å gjøre så mye som mulig så fort som mulig. Det er så utrolig mye å se her, og hvis man venter med å gjøre ting kommer det aldri til å skje. Så her må alt planlegges nøye for at det skal bli gjort. Her er en liste over alt jeg har gjort sålangt:

  • Zorbing (rulle ned en bakke i en stor ball)
  • Rafting
  • Danse krigsdansen "Haka"
  • Spise "hangi," altså mat som er lagd i bakken
  • Vært i Auckland
  • Vært på St. Clair's Beach
  • Vært i Waitomo Caves
  • Kjørt på feil (eller riktig her da) side av veien, altså venstre for de som ikke skjønte det
  • Vært i Paradise (et sted like ved Queenstown)
  • Badet
  • Vært i Fiorland
  • Vært i Milford Sound (i Fiordland)
  • Sett en NZ film
  • Vært på Otago-halvøya (planen var å se pingviner da vi var der, men det skjedde uheldigvis ikke)

Jeg har nok gjort mer, men det er litt vanskelig å huske alt allerede. Litt trist og skummelt siden jeg fortsatt er her. Tenk hvordan det da er om ett år, eller fem år? Får bare fortsette og blogge med andre ord så jeg ikke glemmer alt det morsomme jeg var så heldig å ta del i.

 

Uansett, denne posten skulle egentlig handle om noe helt annet, nemlig hvor jeg tilbrakte forrige helg. Og det riktige svaret er.... dum dum dum.... MILFORD SOUND. Milford Sound er en fjord i Fiordlands. Du kan tro jeg gledet meg til denne turen. Jeg elsker Norge. Jeg elsker fjorder. New Zealand er akkurat som Norge, som vil si at New Zealand har fjorder. Kan det bli bedre? Tror ikke det gitt! Før jeg forteller om turen er det derimot en forhistorie som må ut:

Tirsdag kveld forrige uke møtte jeg, Jackie (hu amerikanske jeg bor med) og mange andre eventyrlystne opp på møtet der Fiorland var tema. Vi var alle klare til å komme oss ut i fjordene og oppleve det mest fantastiske ved New Zealand. Som alltid møtte altfor mange opp. Hva skjer da mon tro? Da er det mange som ikke får blitt med desverre. Etter at startpistolen hadde gått av sprintet alle til den turen de ville ha, eller til en hvilken som helst tur bare for å få bli med. Jeg var først bort til den turen jeg ville bli med på, men så kom 29 andre og vi var da 30 stykker som kjempet om fem plasser. Umulig. Jeg hadde heller ingenting å tilby, som kjeler og telt, og jeg gikk tomhendt derfra. Ei av de andre jentene som ikke fikk bli med på turen sa derimot at hun kunne kjøre og at hun kunne ta med seg fire andre (inkludert meg da altså). Planen var å følge etter vanen som skulle på turen vi ville på. Supert tenkte vi, og vi storgledet oss. MEN. Nå kommer tvisten i det hele. Torsdag ettermiddag får vi en melding fra vår kjære sjåfør om at hun ikke kan dra lenger. Hva skulle vi gjøre da? Jeg ble utrolig skuffet, for å være helt ærlig. Jeg og to av de andre jentene bestemte oss derimot for å leie en bil og dra på egenhånd. Jeg klarte og få med to andre venner på turen, og fredag satte vi nesa vestover mot fjordenes land.

Turen oppover var faktisk utrolig fin. Det var morsomt å få se mer av New Zealand gjennom bilvinduet. Fordi vi dro så seint som vi gjorde (klokka fem) og det tar mer enn fem timer å komme seg dit, ble det mørkt lenge før vi var fremme. Dere skulle ha sett den stjernehimmelen vi var vitne til. Det var helt fantastisk. Vi var langt ute på landet, det var ingen lys rundt oss, og biler kom like ofte som jeg drar hjem til Norge. Det var rimelig sjeldent med andre ord. Vi gikk ut av bilen og stirret oppover mot det uendelige. Det var millioner av stjerner. Jeg har virkelig aldri sett så mange på en gang. Det var de vanlige store stjernene, men i tillegg var det millionvis av små "glitrende" prikker. Vi kunne også se Orions belte sammenhengende fra øst til vest (eller var det fra nord til sør?). Det var helt fantastisk. Helt utrolig. Det vakreste jeg noensinne har sett, uten tvil.

Vi hadde ikke planlagt hvor vi skulle sove eller noe. Vi tok alt på sparket. Jeg hadde skrevet ned alle campingstedene som er nær fjorden, men vi ville prøve og sove så nærme som mulig slik at vi skulle slippe og kjøre så langt de neste dagene. Å kjøre rundt i mørket i ødemarken er ikke bare bare altså. Det var utrolig slitsomt, og grusveier tok aldri slutt der vi prøvde og finne fram til mulige soveplasser. Til slutt endte vi opp på en av campingplassene. Da tok det ikke lang tid å sette opp teltene, så slitne som vi var. Vi var alle klare til å lukke øynene og få nok hvile til dagen derpå.

 


Saturday morning, we woke up unknowing of the view that was awaiting when unzipping the tent.

(La ikke merke til at jeg skrev engelsk før nå, men det passer mye bedre å si det på engelsk så jeg lar det stå, haha)

 


Lørdag stod vi opp klokken 7, gjorde oss klare, pakket ned teltene og satte kursen mot der fjellturen vår skulle begynne. Og når jeg sier fjelltur så mener jeg det virkelig også. Vi klatret virkelig opp på et fjell. Vi tok en rute som heter "Gertrude Saddle," og den er beregnet på erfarne fjellklatrere i god form som kan å navigere på fjellet. Vi tok utfordringen på strak arm og satte kursen mot toppen. Det var en rimelig hard tur, og selvom gruppa jeg var i ikke nødvendigvis var en sammensveiset gruppe some holder sammen i tykt og tynt, kom alle seg opp til toppen til slutt. Og dere skulle ha sett utsikten der oppe. Det var helt fantastisk. Alt jeg tenkte var vestlandet. Det var som å være hjemme og se inn i en av de mange fjordene. Herlige saker. Vi var lenge på toppen og beundret den uimotståelige utsikten vi var så heldige å komme over (og heldige med været var vi å. Blå himmel og sol, kan ikke klages på). Plutselig ser jeg et kjent fjes lenger nede i fjellet, og det viser seg at fem andre venner av meg som hadde dratt til samme stedet hadde gått samme ruta som oss. Det hadde jeg virkelig ikke trodd. Utrolig morsomt. På vei ned møtte vi en annen venn som faktisk var med på en av turene til Tramping klubben (som vi alle er med i. Det var de som arrangerte turene til Fiordland). Morsomt. Vi endte faktisk opp med å gå en av de vanskeligste rutene i Fiordland, og vi gjorde det helt alene. Der har du den, dumme Tramping Club. Da vi var nede igjen satte vi kursen mot fjorden. Vi måtte jo se hvordan se faktisk så ut! Og det var så vakkert som jeg forestilte meg at det ville være! Helt fantastisk.

 

 

 

 

På søndag skulle vi gå en lettere tur for å få sett litt mer av området rundt fjorden. Den lettere turen ble derimot til en fire-timers fjelltur. Det er et mirakel at beina mine i det hele tatt klarte og løfte meg etter lørdagen. Det var hvertfall en veldig fin tur det også, selvom vi til slutt tuslet rundt i regnvær. Jeg ble klissvåt. Æsj. Jaja, det var ikke så ille. Da vi kom tilbake til bilden var det på tide å sette nesa hjemover. Og da var det min tur til å kjøre. Jippi. Det er litt rart å kjøre på feil side av veien, men man blir vant til det fort og da er det bare gøy (sålenge man liker å kjøre). Nå skal dere få høre noe ingen vet: Jeg ble stoppet av politiet. Det er første gang. Noensinne. Var litt nervøs med andre ord. Jeg hadde kjørt en smule for fort, og fikk en stygg, liten bot. Det kunne vært værre da. Politimannen bestemte seg for å gi meg $80 istedenfor $120 som var det jeg egentlig skulle ha fått. Så jeg burde egentlig være glad, ikke sant? Hehe. Nå har jeg også noe mer og annerledes å lime inn i scrapboka mi! Nå er du vel glad du leste alt jeg har skrevet?



Dette er helt innerst i fjorden.

Elven vi gikk tur langs på søndagen.

Fare? Vel, vi overlevde hvertfall.

 

Vi kom tilbake til Dunedin i 7-tiden tror jeg. Da var det rett i dusjen, få mat i magen, og så satte jeg kursen mot Becca sitt hus for å fortelle de og mange andre om mitt møte med politiet. Spennende altså, hehe.

 

Det var da helga mi! Jeg storkoste meg virkelig. Nå skal jeg snart dra til Max for å stirre på kalenderen hans i en lang tid (og planlegge helgene etter påskeferien) før vi setter kursen mot kinoen og "The Hungergames." Gleder meg, selvom jeg ikke leste boka som alle andre gjorde. Jaja. Går nok bra. Skal få prøvd og lest den en eller annen gang i dette semesteret da. Det er målet mitt.

 

Nå må jeg hoppe i dusjen og så komme meg ut. Vi snakkes senere! Post settes pris på. Videosamtaler er alltid koselig. Fred i verden. Adios mis amigos!

 

The Otago Peninsula

For cirka en time siden falt både jeg og Jackie gjennom døra i 378 d Leith Street, Dunedin, eller leiligheten vår som vi så fint kaller det. Det var helt utrolig at vi klarte og komme oss helt hjem med tanke på distansen vi har lagt bak oss på bare noen timer (eller utrolig mange timer). Dagen begynte altfor tidlig, eller kl 7 som andre kanskje kaller det. Jeg har ikke stått opp kl 7 siden vi var på orientering i Rotorua på nord-øya, noe som vil si at det var vanskelig. Vanskeligere enn det burde ha vært i grunn. Men jeg kom meg opp. Etter at Jackie var ferdig i dusjen fant jeg ut at jeg også burde reagere for å ikke bli den treige av oss alle. Det er det ingen som liker å være. Jeg ble vel litt mer våken av å få vann sprutet i fjeset, men trøtthet sitter i lenge. Spiste god og næringsrik frokost (altså havregrøt som det alltid går i hos meg) og lagde meg stor matpakke. Med store forventninger for dagen tuslet jeg og Jackie bort for å møte de andre (Becca, Patrick og Tim) for så å gå til bussholdeplassen for å vente på bussen som skulle ta et et stykke nærmere drømmen vår: å se guløyde pingviner. Turen tok vel en time, før vi fortsatte til fots til ended av havøya. Der hadde de turistinformasjon og butikk med masse kule ting for oss turister. Da hadde vi altså gått i kanskje 1,5 timer. De fortalte oss om en strand hvor man kan se pingviner. Det eneste var at den stranda lå langt (og da mener jeg langt) unna der vi befant oss for øyeblikket. "Det fikser vi," prøvde vi oss og tok sporty beina til verks igjen og gikk tilbake der vi kom fra. Vi måtte gå forbi stedet bussen hadde sluppet oss av, og ganger du det med tre har du totallengden før vi endelig hørte bølgesvulp og fugleskrål. Da føltes ikke de mange kilometrene så ille ut lenger, og vi fikk plutselig litt mer energi i kroppen. Vi var snart der. Vi skulle snart få se de etterlengtede pingvinene som er grunnen til at vi i det hele tatt valgte og studere akkurat her! Vi nærmest løp opp og ned alle de små bakken før vi endelig så sand, vann og "strålende" sol (det bare passet så utrolig bra inn i uttrykket. Det har vært overskyet så og si i hele dag, men farge har jeg da fått uansett). Vi så febrilsk rundt oss etter et par gule øyer (eller flere), men vi kunne ikke se noen. Ingen dresskledde små skapninger så søte som... Hmm, ja pingviner er får vi vel si da. Det var ikke et eneste dyr på stranda hvis man ser bortifra de teite måkene (eller seagull som æmerikanerne så fint kaller dem. Det er vel samme dyr håper jeg?) og de liker vi ikke så veldig godt. De lager bare masse skrål. Vi fikk da hvertfall noen fine bilder på stranda, så turen var ikke for noe, eller....?

 

Men én ting er å komme seg til destinasjonen. Det er noe helt annet når man skal gå tilbake igjen. Dette var noe ingen av oss så virkelig frem til, men vi visste det måtte gjøres så da satte vi likegodt nesa tilbake igjen så fort som mulig. Selvom det var en super strand (som forresten minnet altfor mye om Danmark. Evig lang hvit sandstrand med sterk vind. Noen som kjenner seg igjen?) så fant vi ut at om vi ikke ville bli begravd i sand på grunn av vinden og også rekke en buss hjem så burde vi starte tilbaketuren. Jeg og Tim, som begge to har lange bein, gikk først og vi hadde et enormt tempo som de andre ikke klarte holde følge med. På vei til blåste det så mye at ender hadde problemer med å fly, og vi var vitner til at en and fløy rett inn i et tre, mens en annen fløy inn i et gjerde. Sistnevnte ble skikkelig skadet, og var fortsatt i veikanten da vi kom tilbake, stakkars liten. Får så vondt av slikt, huff. Men videre måtte vi. Da vi var kommet til et veiskilte kom plutselig en gul, liten boble fykende mot oss. Og de vinket, så vi vinket tilbake. Da de kjørte forbi kunne vi tyde ansiktene til passasjerende, og tror du ikke det var Becca, Patrick og Jackie? Jeg ble så sjokkert at Jackie trodde jeg skulle overfalle henne i søvne etterpå. Tim ble litt mindre irritert, og som resultat haiket vi med neste bil som kjørte forbi. Vi var superheldige at det faktisk kom noen like etter som var villige til å ta oss med et stykke. De var franskmenn som hadde bodd i Australia det siste året for å jobbe som nå var på ferie i New Zealand før de skal hjem om ikke lenge. Inspirerende! Uansett. Vi møtte de andre og visste ikke hva vi skulle si. Hadde de tenkt til å forlate oss der? Vi ble jo utrolig sjokkerte og litt "mindre" irriterte, men de hadde ingen intensjoner med å kjøre fra oss. De spurte bare om de kunne bli kjørt til oss, og kiwiene som kjørte hadde tydeligvis kjørt dem lenger enn det. Vet ikke hva jeg tror på, men det ordnet seg. Så nå har jeg da haiket for første gang i mitt liv. Det er en opplevelse det også, det må sies! Og jeg er glad vi gjorde det for det var en lang og slitsom bakke vi hadde foran oss!

 

Vi fortsatte turen til Portobello (tror jeg det heter) som var cirka 1,5 timer unna der hvor vi da befant oss. Kort i forhold til hvor lenge vi allerede hadde vandret gatelangs. Vi var så slitne i beina og sultne at vi var heldige som faktisk kom oss helt fram. Vi regnet oss fram til at vi hadde gått cirka 24 kilometer. Og vi hadde til og med en time til gode før bussen kom for å plukke oss opp. Herlig. Så da ble det fish n'chips på oss alle. Aaaah, så godt med mat etter en lang og slitsom dag ute. Vi tok oss gruppebilde, endelig! Og Patrick klarte og si "give me a real camera" etter å ha tatt bilde med et kompaktkamera. Han refererte da altså til et speilreflekskamera. Mange kullkorn, virkelig (jeg mente selvfølgelig gullkorn!) Etter bussturen gikk vi rett til en iskremsjappe for å kjøpe en gigaiskrem. Der selger de en kule til NZ $2.70, men dette er ikke en kule ifølge norsk standar, men nærmere fire! Herregud så mye is det er! Lurer på hvor mye to kuler tilsvarer da?

 

Og det var da dagen i dag. Jeg synes jeg blir bedre og bedre på denne blogginga altså. Veldig informativt hvertfall, eller hva? Detaljert er det, det kan man ikke klage på. Nå ligger jeg rett ut i senga og prøver og få mer plass på MaBooken. Filmer tar opp mye plass, who knew? Men nå overfører jeg alle gamle bilder til den eksterne harddisken, så da får jeg cirka 30 GB til gode. Herlig! Det trenger jeg virkelig. Uansett, jeg tenkte og avslutte dagen med en fersk episode av One Tree Hill før jeg slukker lyset og øynene og setter hjernen på hvil. I morgen er det opp og hopp tidlig som fuglen for å være med på elvekryssing (eller rivercrossing som det så fint heter på engelsk). Man må være med på det hvis man vil bli med til Fiordlands, og det vil jeg jo! Uka har ikke hvert spesielt spennende. Har bare gjort lekser og vært med de jeg bor med. Koser meg virkelig her altså! 

 

Ha en fin lørdag alle sammen! Min er (endelig) over, zzz....

 

PS: Jeg poster bilder på Facebook veldig snart, så følg med der for å se de fantastiske bildene fra dagen!

Tilbake på skolebenken

Da har også mitt semester endelig begynt. Forrige mandag tok alle på seg skolesekken og løp forvirret rundt på skoleområdet i håp om å ikke komme for sent første skoledag. Jeg, derimot, lå i senga mi og sov som en stein. Mandager har jeg fri, joho, så første skoledag var for meg tirsdag 28. februar. Og det gikk veldig bra! Jeg hadde Maori Society og Intro to Conversational Maori, og begge klassene virker spennende. Så det lover godt. På kvelden var det andre møte i trampingklubben, og det handlet om forberedelse til turen vi hadde helga som var. Ikke spesielt spennende møte, men vi måtte gå på det for å kunne dra på turen så det var definitivt verdt det!

Onsdag - første dagen med kjemi. Timen med kjemi gikk helt fint. Laben var det derimot verre med. For det første så var den fire timer lang. For det andre så hoppet vi rett inn i hardcore matte som jeg ikke har hatt på to år, så jeg sleit litt med å huske regler og annet pytt. Litt kjedelig å måtte spørre om alt, men sånn er det. Jeg var hvertfall ikke den eneste som trengte hjelp! Jeg har også funnet folk jeg kan studere med, noe som gjør alt mye enklere. Møtte en i går og vi klarte og løse noen av de supervanskelige oppgavene vi har fått. Professoren har gitt oss oppgaver fra alt vi skal lære dette semesteret, som vil si at mye av det har vi ikke vært borti engang. Mye lesing for én (eller ingen) oppgave med andre ord. Litt kjedelig!

Torsdag - torsdager er den evig lange dagen i timeplanen min. Den begynner kl 10 og slutter kl 18. Uten pauser. Litt nervøs for den kanskje? Ja. Dagen begynte med Marine Ecology, som virker ganske spennende. Så fortsatte den med kjemi, så Maori-klassene, før jeg trodde jeg måtte løpe videre til laben i Marine Ecology. Heldigvis var det ikke lab den dagen! Fjo. Da får jeg heller smake på helvete den uka her. Kvelden ble brukt til å prøve og forstå noen av de supervanskelige kjemioppgavene. Kjedeeeeliggg!

Fredag - hadde Marine Ecology og Kjemi. Var ferdig kl 12. Joho. Ikke en dårlig dag. Pakket og gjorde meg klar til "a weekend out in the wild." Kl 18 satte jeg og resten av The Tramping Club nesa mot Paradise. Det ligger ca en time fra Queenstown. Superlangt å kjøre, mye lenger enn jeg hadde forventa. Men bussturen gikk fint, og vi spiste Subway på veien. Becca var også på turen, så tiden gikk fort på bussen egentlig. Satt bak en nordmann helt tilfeldig. Litt morsomt i grunn i og med at jeg ikke har møtt noen nordmenn her før! Da vi kom fram var det bekmørkt, men vi måtte fremdeles sette opp telt (eller flyers aka gapahukting som vi skulle sove i/under). Hadde ikke en altfor komfortabel natt, men jeg overlevde.

Lørdag - dagen for den store fjellturen. Kl 8 var vi klare til å gå på tur, men vi hadde ingen anelse hva som lå oss i vente. Det var seriøst den hardeste gåturen jeg noen gang har hatt. Etter 10 minutter peste jeg som bare det, musklene verket og jeg hadde ingen anelse hvordan jeg skulle komme meg til toppen. Jeg var ikke trent for en slik tur med andre ord. Heldigvis var jeg ikke den eneste som sleit litt, og vi tok flere pauser hele veien. Alle støttet hverandre, og vi kom oss alle sammen opp til toppen til slutt. Etter fire lange timer med gåing i oppoverbakke. Slitsomt, men verdt det. Dere skulle ha sett, det var DEN utsikten altså. Vi kunne se fjell 360 grader rundt oss. Det var helt utrolig! All smerten forsvant der og da, og jeg ville ha gjort det ingen bare for å se utsikten en gang til. Vi lunsjet oppe på toppen, i ly heldigvis (det blåste noe helt enormt der oppe), før vi satte kursen nedover igjen. Fire timer oppover tilsvarer noen timer nedover også, og det tok på knærne mine! Men hvis man går opp må man søren meg gå ned også, så jeg bet tennene sammen som jeg alltid gjør og kom meg ned like hel. En herlig tur, virkelig. Vi måtte vente 1,5 timer på en van som skulle kjøre oss tilbake til der vi sov, så da brukte vi tiden godt på å bade oss i den herlige sola. Da vi kom tilbake var det tid for å lage mat. Det skulle være matlagingskonkurranse. Vi lagde burritos og sjokoladefondue til dessert. Supergodt. Vi vant konkurransen for desserten. Og det var best at vi gjorde det, for den var virkelig god altså. Senere på kvelden var det ormbryting (altså to personer bryter med hverandre mens de er i hver sin sovepose). Et morsomt syn for å si det sånn. Og jeg sov supergodt den natta etter en lang dag ute på tur.

Søndag - våknet opp støl i hele kroppen (noe jeg fortsatt er). Klarte ikke røre meg så altfor mye for å si det sånn, hehe. Vi lagde til frokost og spiste før vi satte kursen mot en innsjø. Bading stod på agendaen, og det var kjempe deilig. Kaldt vann, men deilig å få ut litt av stølheten i musklene! Kl 1 satte vi oss i bussen og begynte turen hjemover. Kl 19 var vi vel tilbake, slitne som bare det. Gikk hjem og dusja og spiste før jeg dro til Becca og Kyla og så på en film som heter "Fightclub." Bra, og confusing, film. Verdt og se vil jeg si.

Mandag - studerte kjemi med en i klassen min, og det føltes utrolig deilig når vi endelig begynte og få svar som faktisk kan være riktige. Etter det bestemte jeg meg for å gå ned til havna. Grunnen var at der er det en dykkerklubb! JEG SKAL FÅ DYKKERSERTIFIKATET!!! Søndagen før påskeferien begynner kan jeg offisielt dykke ute i det fri! Gleder meg veldig mye! Jeg og Max skal dykke sammen i The Great Barrier Reef mens vi er i Australia. Det blir superbra! På kvelden gikk jeg til Max og vi planla litt ang påskeferien. Det er ikke lenge til heller, bare 5 uker! Og det kommer til å gå fort! Kjøpte også togbillett fra Lismore til Sydney og flybillett tilbake til Lismore igjen med Katie. Det eneste vi mangler er et sted å bo så er alt i orden. Åååh, det er så deilig når alt begynner og ordne seg!

I dag er det da tirsdag, og jeg har bare to timer: Maori Society og Intro to Conversational Maori. Morsomme klasser begge to. Etter det skal jeg og Max dra til STA sitt kontor i Dunedin og snakke om den dykketuren vi skal på. Gleder meg mye! I dag er det min tur til å lage middag i leiligheten. Vi får se hvordan det går. Krysser fingrene!

 

Som dere ser og leser så har jeg det veldig bra her. Storkoser meg! Er litt redd for at jeg ikke skal få gjort alt jeg vil mens jeg er her, men jeg skal absolutt ikke ta sorgene på forskudd. Vi får se hva som skjer!

Jeg har prøvd og laste opp bilder i en time nå, men det går ikke. Så dere får heller se bildene på Facebook :-)

Ha en superfin dag alle sammen!

hits