I'm free. Free falling.

Jeg vet det er en stund siden, men for å oppleve ting må jeg faktisk bruke tiden min her borte fra macen. Sånn er det bare gitt. Her kommer hvertfall innlegget om Queenstown, og hvis du vil lese om mine dager som mer gal enn vanlig så vil jeg si at dettte er verdt å lese. Så Enjoy!

Fredag 11. mai, på Tante Gro sin bursdag, satte jeg og 8 andre kursen mot Queenstown, ?the adventure capital of New Zealand?. Jeg har bare hør gode ting om den byen, så du kan tro jeg gleda meg. Klokka 18 kom Ethan og Maddie og banka på ruta mi, og etter at vi hadde henta Kelly regna vi med at vi kunne dra. Slik var det nå ikke. Vi venta i 45 minutter på at den andre bilen skulle plukke opp alle de andre (i tilfelle noen måtte være i bilen vår, noe de ikke måtte). Vi kunne ha dratt så mye tidligere. Men men, det ordna seg hvertfall. Ethan kjørte rimelig fort også, så vi endte opp med å komme fram 1 time før den andre bilen. Det første vi gjorde var å sjekke inn på the Nomads (hostellet vårt). Det er virkelig det fineste hostellet jeg noen gang har sett. Det var som et hotell. Oppholdet ble litt dyrere enn jeg hadde regna med siden noen av de andre ikke liker å bo på rom med fremmede. Personlig syns jeg det bare er koselig. Det er en super måte å bli kjent med nye folk på. Heldigvis var det bare for 2 netter, så det ble ikke så altfor ille. Da sekkene var inne på rommet tuslet vi rundt i den fine lille byen bedre kjent som Queenstown. Det er ikke en stor by, ikke i det hele tatt. Den er faktisk utrolig liten. Jeg trodde den skulle være på størrelse med Dunedin, men det er som Jessheim vil jeg tro. Siden magene til Ethan og meg rumlet som bare det, nærmest løp vi til det første burgerstedet vi så og kjøpte oss noen saftige burgere. Herregud, så sulten jeg var. Herlig med litt mat i magen ja. Og så kom også den andre bilen endelig. Vi endte alle opp med å tusle litt rundt i byen igjen før vi gikk til sengs halv 2 på natta. Litt i seneste laget, men med godt selskap så gjør det lite.

Dagen derpå ringte vekkerklokka altfor tidlig. Klokka 07.45 måtte vi opp. Fysj, det var ikke lett. Det har faktisk aldri vært så vanskelig å stå opp. Ikke bare fordi det var tidlig, men på grunn av det jeg skulle til å hoppe uti. Ironisk nok så skulle jeg hoppe, bokstavelig talt. Jeg og alle de andre (bortsett fra Maddie) skulle nemlig hoppe i strikk. Herrejesus, hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg er jo livredd høyder! Men jeg bare bestemte meg for å gjøre det, og da jeg hadde bestilt var det ingen vei tilbake. Hadde jeg trukket meg hadde jeg ikke fått pengene mine igjen, så det var ikke noe alternativ. Ikke i det hele tatt. Så jeg var nødt til å bite i det sure eple og kaste meg i det jeg trodde kom til å bli en sikker død. Så etter litt venting med både tilgang til Facebook og videoer av folk som hopper kom vi oss på bussen og kjørte opp til hoppstedene. De fleste andre skulle hoppe noe som heter the Nevis Bungy Jump. Det er 134 meter, mens den jeg gjorde, the Kamarau Bridge, er 43 meter. Det er høyt nok for meg i første omgang altså. Jeg trengte bare bevise for megselv at jeg tørr selv om jeg er redd, så å spare $100 er helt greit. De andre er nok ikke enige, men jeg gjorde ikke dette for dem. Jeg gjorde det bare for meg selv, og det er jo slik det skal være også, ikke sant? Karen og jeg skulle da hoppe fra broa, og jeg syns det er ganske kult at vi valgte den siden det er det orginale senteret for strikkhopping. Kulibuli. Da vi kom dit veide vi oss, svetta litt, grua oss, og samla opp mot for å gå opp på broa. Det var litt kø, noe som var nervepirrende. Herregud, jeg var så utrolig nervøs. Det var skremmende. Da fyren rett før meg stod på kanten for å hoppe, freaka han helt ut og bestemte seg for å trekke seg. Han så dritredd ut, og det gjorde det enda verre for meg. ?Hvis han ikke kan gjøre det, da kan ikke jeg gjøre det heller,? tenkte jeg. Åh, så skremmende. Men jeg beit i det sure eplet og trakk meg ikke. Da jeg stod på kanten vet jeg ikke helt hva jeg tenkte, men jeg er rimelig sikker på at jeg takket for meg. 3. 2. 1. HOPP. Og så var jeg da i løse lufta, fallende mot elva. Hvis strikken ryker, da dør jeg. Jeg prøvde å skrike, men jeg satte skriket i halsen. Så i fallet hørte jeg meg selv lage noen merkelige lyder, haha. Heldigvis kom ikke det på film. Så tok endelig strikken i, og jeg visste at jeg var i sikkerhet. Endelig. Jeg var utrolig glad. Klarte ikke slutte å smile. Å hoppe i strikk er det merkeligste, skumleste og mest adrenalinfyllte jeg noen gang har fått meg selv til å gjøre. Jeg gjør mye forskjellig altså, men dette topper virkelig lista. Det var gøy, men det var også forferdelig ekkelt og skummelt. Å falle er virkelig ikke en følelse jeg liker. Men nå har jeg hvertfall bevist for meg selv at jeg tørr selv om jeg er redd, noe som er viktig når det kommer til andre deler av livet mitt. Jeg føler hele tiden en trang for å bevise både for meg selv og alle andre at frykt kan overvinnes. Og det føler jeg at dette er et godt eksempel på.

 


Free falling. Skjønner ikke at jeg hadde guts til å gjøre dette.


Da vi kom tilbake til Queenstown igjen, gikk jeg og Karen for å møte Maddie. Hun var i ferd med å ta tatovering nemlig. Den ble ganske fin også! Deretter løp jeg og møtte resten av gruppa for å spise Fergburger. Når man drar til Queenstown er man nemlig nødt til å spise på Fergburger. Byen er kjent for deres burgere. Og de burgerne er skikkelig gode også. Saftige og masse masse mat. Herlige saker. Det var hardt å fullføre den burgere siden den var så stor og jeg nettopp hadde proppa i meg annen mat siden jeg var så sulten, men alt gikk ned. Snakk om diett, haha. Deretter gikk vi rundt i byen, så oss omkring og gikk i souvenirbutikker. Jeg er nå så å si ferdig med gaver til alle hjemme, herlig. Mangler bare litt småtterier. Jeg var selvfølgelig effektiv som alltid og kjøpte omtrent alt i en og samme butikk. Noen av de andre, derimot, måtte gå i samtlige butikker. Det blir litt i det kjedeligste laget for meg når de selger det samme overalt. Bare gjør dere ferdig, hallo liksom. Da jeg skulle til å gå bestemte plutselig alle seg for å bli med, så da møtte vi opp med resten av gruppa og gikk rundt i Queenstown, denne gangen for å ta bilder. Det er noen jeg liker litt bedre. Og jeg har noen fantastiske bilder derfra. Gjengen jeg var med (Maddie, Ethan, Kelly, Kyla, Max, Lauren, Eric) var en utrolig morsom gjeng å dra med også (Karen var også med, men hu bestemte seg for å sove i 3 timer istedenfor. Ikke spør meg hvorfor). Så i timene som fulgte tusla vi rundt, tok haugevis med bilder, benytta oss av huskestativet vi kom over, og så videre. Vi endte til og medd opp med å lage en TV-serie, kalt Lesbi-honest, eller noe i den duren. Merkelig serie, hehe. Men morsomt der og da. Uheldigvis nærmet mørker seg, og det begynte og bli kaldere, så vi satte nesa mot hostellet igjen. Plutselig kom vi på at det var Happy Hour. Det er den beste Happy Hour noen kan forestille seg. Det var nemlig hos Cookie Time, og vi fikk 2 cookies for prisen av 1. HERLIG BERLIG. Og supergode kjeks også, nammmm. Etter det gikk vi til et bakeri, og jeg og tre andre delte et sjokoladekakestykke. Hei kalorier. Men det var godt. Det er lov å kose seg, eller hva? Etter det gikk vi virkelig tilbake til hostellet, og la oss i ?kinosalen? og så på film en stund. Klokka 21, derimot, spratt vi opp og nærmest sprang til neste destinasjon: THE ICE BAR. Superkult altså. Alt inne i baren var av is. Vi betalte $16, og det inkluderte inngang og en drink. Morsomt. Hadde det kjempe kult der inne. Og det som var så bra var at når drinken var borte, så kunne jeg spise glasset siden det var av is. Jeg følte meg som hjemme inne i isslottet der altså. Alle burde prøve det. Det er verdt pengene! Etter bartur i kulda gikk vi til noen andre utesteder og ristet til klokka ble 1. Da var det på tide å gå til sengs for å komme seg opp tidlig neste morning.


Klokka 07.45 ringte vekkerklokka igjen. Altfor tidlig, men det var utrolig lett å komme seg opp. Nå skulle vi nemlig på ridetur i Middle Earth (fra Ringenes Herre). Herrejesus, som jeg gleda meg. Etter cirka 45 minutter på veien var vi fremme på Dart Stables, stallen vi skulle ri hos. Vi fikk alt utstyret og så dro vi videre til en av stallene. Første tur var the Tour of the Rings ? vi skulle se filmsett fra Ringenes Herre. OMG liksom. Først og fremst, det å være tilbake på hesteryggen føltes helt fantastisk. Jeg har virkelig savna det, og vil gjerne starte med det igjen dersom det lar seg gjøre. Hesten min, Pip, var også en super hest, som gjorde alt mye bedre. Nå har jo jeg ridd før, så jeg vet jo litt om styring av hesten og slikt. Alle de andre, bortsett fra Kyla, hadde ikke ridd noe særlig før, så deres hester fikk så å si gjøre som de ville. Det morsomste på turen var å se Isengaard. Herlig! Det er jo også helt fantastisk vakkert der også da. Neste tur inluderte flere kryssninger av elver. Det var også morsomt. Vi fikk også lov til å trave på den turen, endelig. Jeg og Kyla, som har ridd før, fikk lov til å gå opp og ned slik som man skal, mens de andre stod i hockeystilling. Jeg prøvde det, men det føltes så unaturlig at jeg fort gikk tilbake til det jeg er vant med. Neste gang vil jeg gjerne gallopere litt også. Det er jo det som er gøy, hehe. Denne turen var også helt fantastisk, og hesten min, Freddie, var så søt og flink atte. Selv om det var en smule dyrt å gjøre dette, var det definitivt verdt det, og jeg hadde ikke tatt det tilbake for alt i verden. Det å komme helt innpå settingene fra Ringenes Herre og Wolverine og Hobbiten er noe som ikke skjer hver dag, så jeg er superfornøyd. Money well spent.

 


På vei til Paradise og Middle Earth. I heart NZ.


Vi var ikke tilbake i Queenstown før klokka 18, så det ble en sen kveld. Vi kom til Dunedin ca. klokka 10. Da var det rett i sengs etter en super helt med kjempe lange dager. Dette er kanskje den beste helga jeg har hatt i New Zealand så langt. Den var dyr, men det var alt verdt det. Dersom noen av dere drar til New Zealand, anbefaler jeg dere å dra til Queenstown. Og kanskje til og med utfordre skjebnen litt?

 

PS: Jeg prøvde og laste opp flere bilder, men på grunn av at internett er så dårlig her så gikk ikke det. Men men, da får jeg bare vise dere når jeg kommer hjem :-)

Én kommentar

Nora

03.06.2012 kl.00:10

Du er CRAZY!! Shit, det er ikke lenge til du kommer hjem, nei :D

Skriv en ny kommentar

hits