That time i went river crossing barefooted.

Så var det Fox Glacier da. Det er en stund siden jeg dro, det er det. Jeg dro og så på isbreen 27. til 29. april. Tiden flyr virkelig fort altså. Jeg har ikke rukket og blogge om denne turen enda, men det kommer altså nå. Etter det kommer innleggene fortere enn fy, siden jeg allerede har skrevet dem. Produktiv? Jaha, så visst er jeg det! Anyways, Fox Glacier.

Fredag satte jeg, Patrick, Tim, Courtney og Marie snuta vestover med Fox Glacier som den ultimate destinasjonen. Vi gledet oss veldig. Selvfølgelig tok jeg feil av tiden så jeg gikk til Courtney en time for tidlig, og siden hu hadde lab så var hu ikke der. Så jeg tusla da tilbake til huset mitt. Plutselig ser jeg Katie, Becca og Kylas romkamerat, så jeg var med hu til vi dro. Har aldri vært sammen med henne på tomannshånd før, men det var utrolig hyggelig. Vi gikk på butikken og snakka i over en time. Superhyggelig. Hu skal faktisk gi ut bok i september. Ikke dårlig, ikke dårlig. 17.30 fant jeg ut at jeg burde begynne og gå mot Courtney igjen, og den første jeg møter da jeg åpna døra var faktisk Courtney, haha. Aner ikke hvordan de visste at jeg var der, siden jeg ikke hadde dekning eller noe. Men da ordna det seg hvertfall! Så var det ut på veien i noen timer. Courtney starta og kjøre, og hu kjørte til Alexandria. Så tok jeg over. Og det var da det begynte. Courtney ble skikkelig syk og jeg tror hu kasta opp 11 ganger eller noe på den turen. Huff. Syntes skikkelig synd på henne. De svingene der altså, de minner skikkelig om svingene på Vestlandet. Så alle i familien min hvertfall vet hva jeg snakker om. Det er lett å bli bilsyk i slike svinger. Etter noen timer ble jeg sliten så da tok Patrick over, før Tim kjørte siste stykket. Det ble en lengre tur enn vi hadde trodd, men vi storkoste oss uansett (og ja, selv om det ble litt mye bilsykhet (haha)). Da vi endelig kom fram måtte vi sette opp teltet. Og det var lettere sagt enn gjort. Ikke bare var det kaldt ute, men det blåste skikkelig også. Og å sette opp telt i vind er ikke det letteste jeg har gjort i mitt liv. Vi brukte litt tid for å si det sånn, men etter å ha flyttet teltet til en lunere plass fikk vi endelig lagt oss i soveposene og få oss litt søvn.

Neste dag dro Courtney, Max og Jordan på isbretur (vi møtte nemlig Max, Jordan, Calleigh og Jenna der borte. De hadde dratt til Milford Sound først. Laaaaang tur for dem, misunte dem ikke veldig mye. De hadde kjørt 10 timer bare på fredagen, og det var Jenna som måtte kjøre hele tiden siden de andre ikke var gamle nok). Vi andre ville ikke betale såpass mye for å gjøre det. Personlig så har jeg jo både sett og vært på isbreer før, så det er ikke så spesielt for meg lenger (ja, det er kult altså). Amerikanerne, derimot, hadde aldri sett en isbre før, så jeg skjønner at det var litt stort. Jeg ville heller gjøre noe som ikke kosta så mye penger. Det går jo an å dra på tur uten å bruke hundrevis av dollar, så det var målet mitt. Vi andre tok på oss fjellstøvlene og satte kursen mot stranda. Og så gikk vi da. Og gikk. Og gikk. Vi gikk langt og lenge og lengre enn langt. Vi hadde det kjempe gøy. Vi hoppa opp og ned fra stein til stein. Var skikkelig barn igjen. Det var gøy. Vi måtte forresten krysse en mindre stømning av vann på veien, noe som er viktig for senere i historien. Etter å ha hoppa en stund møtte vi plutselig på noen dyr: SELER. Åååh, de var så søte da. Tenkte på Maling (så vi får håpe at hu leser. Nora, du får si det til hu at hu må lese dette innlegget). De var så søte atte hjelp. De lå der og slikka sol og lekte både på land og i vann. Herlige skapninger det der altså. Jeg skjønner hvorfor Malin liker de så godt som hu gjør. Etter å ha sett på dem i sikkert en halvtime, starta vi turen tilbake til campingplassen. Og det var gøy å hoppe opp og ned steiner da også kan du tro. Da vi kom til den mindre strømningen, derimot, startet problemene. Det som hadde vært litt rennende vann som man lett kunne gå over hadde utviklet seg til en stor elv med sterke strømmer ut mot havet. Hvordan i huleste skulle vi komme oss tilbake? Vi så først der vi hadde gått over på vei ut mot selene. Så gikk de andre og så hvordan det så ut nærmere havet. Jeg fant ut at jeg bare måtte prøve, så jeg tok av meg skoene og startet ferden over elva. Alene. Ikke det smarteste jeg har gjort. Det var mye sterkere enn jeg hadde trodd det skulle være, og med kameraet i den ene hånda var jeg redd noe skulle gå galt. Så plutselig datt jeg. Heldigvis var den andre hånda fri, så jeg klarte og redde kameraet fra en fryktelig skjebne. Der stod jeg, med den ene hånda i vannet og den andre i været. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bare gå for det og håpe på det beste. Og jeg klarte heldigvis å komme meg trygt i land på den andre siden, våt på omtrent hele kroppen. Vannet hadde tross alt gått helt opp til hoftene. Ikke smart å gjøre det alene, men jeg klarte det hvertfall. Jeg fant ut da at jeg forstua den ene tåa mens jeg kryssa elva, haha. Så den ble både blå og rød. Jeg sa til de andre at de skulle gå to og to over, og selv da sleit de med å komme seg trygt i land. Men alle klarte det heldigvis. Det føltes kjempe herlig å ha klart noe sånn. Vi dro på elvekrysning med fjellklatringsklubben jeg er med i, så nå følte jeg endelig at jeg fikk bruk for de vi lærte. Da vi kom tilbake til campingplassen spiste vi før vi satte kursen mot Fox Glacier. Jenna, Patrick og Calleigh dro før oss, og vi andre hadde ikke peiling på hvor vi skulle. Så etter å prøve og finne veien (og ja, vi fant den), så var vi endelig ved isbreen. Vi gikk nesten helt opp til breen. Inntrykket mitt? Møkkete. Alle tenker på isbreer som kjempe fine, når de i realiteten er utrolig møkkete. Så det var ikke så stort. Men morsomt å ha sett en isbre i New Zealand da. Det begynte jo selvfølgelig å regne, fysj. Mye regn her borte altså. Så da ble vi våte. Igjen. Jeg som nettopp hadde skifta etter elve-eventyret vårt. Jaja, sånn er New Zealand. Det regner hver bidige dag, så er jo litt vant til det nå. Vi møtte også isbrefarerne på vei opp til breen, og det så ut som de hadde hatt en super tur. Og en slitsom tur. De bestemte seg nemlig for å dra hjemover den kvelden. Så da var det fire igjen på tur: meg, Marie, Patrick og Tim. Vi gikk opp til Lake Matheson siden det skal være skikkelig bra refleksjon der. Selvfølgelig var det superoverskya, så vi gikk ikke sett fjellene og refleksjonen deres i vannet. Typisk. Det er min flaks vett. Så da var det bare å dra tilbake til campingplassen og få i seg litt mat. Pasta, nam. Det er utrolig hvor godt slike ting er når man er på campingtur. Alt smaker wonderfullt, haha. Fint ord Andrea. Du får A+ i vocabulary. Tim fortalte også en skikkelig lang historie uten noen som helst hensikt bare for å få tiden til å gå. Tiden gikk jo ganske fort også, så jeg regner med at den fungerte? Etter det la vi oss bare, slitne etter en lang dag. Kjempe fin stjernehimmel også. Herlig.

 


Vi våknet opp til dette synet. Ikke dårlig. Der har vi Mt. Cook og Mt. Tasman.

Seeeeel.

Ja, jeg krysset dette, okei?

Min bestevenn Bob og meg.

Lake Matheson.

 

Dagen derpå våkna vi alle ganske tidlig, og vi rydda bort teltet rimelig fort og satte oss i bilen og startet turen hjem til Dunedin. Vi starta å kjøre klokka 8 tror jeg, så vi var hjemme i en god tid (klokka 15 eller noe). Det var deilig å ikke komme hjem så altfor seint til en forandring. Jeg hadde bestemt meg at når jeg kom hjem så skulle jeg starte og skrive stil. Jeg skulle skrive halvparten, det var målet. Klokka 1 på natta var jeg ferdig med stilen. Hurra for effektivitet!

Og det var da turen til Fox Glacier. Jeg hadde en kjempe bra tur med herlige folk som jeg kommer til å savne. Jeg kan ikke tro at jeg bare har en måned igjen her. Det er helt utrolig at det har gått så fort. Jeg elsker New Zealand. Jeg elsker og dra bort hver eneste helg. Jeg elsker å gå på fjellturer. Og jeg har blitt kjempe glad i alle de menneskene jeg har møtt her. Jeg har lyst til å holde kontakt med alle. Så fingrene krysset for at disse er venner jeg har for livet. Peace out homedogs.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits