Bedre sent enn aldri: THE GREAT BARRIER REEF

I wanna be forever young?

 

I can?t live?. With or without youuuu?

 

Hvilken sang er det jeg tenker på mon tro? Det vet vel du Nora? Jeg har fått den litt på hjernen i det siste, tro det eller ei. Jeg kan vel trygt si at det er en av yndlingssangene til min kjære søster, så spør henne dersom dere er nysgjerrige!

 

Take on me, take me on, I?ll be gone, in a day or twooooo?.

 

Ja, nok om det. Nå er det altfor lenge siden dere har hørt noe fra meg. Huffameien, ikke bare Andrea. Shame on you. Eller me. Hehe. Jeg tenkte at jeg skulle fortelle litt mer fra den utrolige ferien jeg hadde over Tasmanhavet (heter det virkelig det på norsk? Litt usikker nå gitt). Uansett, etter et interessant opphold i Christchurch satte jeg kursen mot flyplassen og nesa vestover. De første menneskene jeg så på flyplassen var naboene mine i Dunedin, og vi var tilfeldigvis på samme fly hele veien, så jeg kan jo ikke akkurat si at jeg dro alene til Australia når jeg hadde reisefølge hele veien. Det var veldig koselig å ha noen å reise med etter noen dager alene. Ikke at jeg ikke klarer være alene altså. Jeg planlegger jo å dra rundt i verden alene i flere måneder, så det må jeg nesten bare klare!

 

Vi fløy fra Christchurch til Auckland, for så å fly videre til Cairns. Flyet vårt fra Christchurch var, typisk nok, forsinka, og vi var fortsatt på flyet bare én time før flyet vårt til Auckland skulle dra. Ikke mye tid med andre ord. Flyselskapene anbefaler jo at man skal komme til flyplassen to timer før avgang. Og der var vi, under en time til flyet vårt skulle dra, og vi var fortsatt stuck på et annet fly! Da vi gikk av flyet løp vi for å plukke opp baggasjen vår og så løpe videre til innsjekk igjen. Det eneste problemet var at vi var på Auckland Domestic Airport, mens det neste flyet gikk fra Auckland International Airport (logisk nok). Og vi kom for sent til bussen mellom flyplassene. Så da endte vi opp med å løpe fra A til B. Og det var ikke 100 meter altså. Det var suuuuuperlangt. Jeg hater og måtte løpe når jeg ikke vet hvor langt det er. Å løpe er ikke så ille, dersom man ikke har med seg baggasje. Der løp jeg med en backpacksekk på ryggen og en ryggsekk på brystet. Det var like før beina mine knakk. Og da tuller jeg ikke altså. Det var virkelig helt forferdelig! Satser på at det ikke skjer når jeg skal hjem  til Norge igjen. For jeg MÅ virkelig rekke flyet fra Sydney. Nå går det litt over stokk og stein her. Så tilbake til saken: Vi rakk flyet akkurat (svetten rant som bare det). Det var en deilig følelse å sitte på flyet og vite at nå kan ingenting stoppe meg. Og tre timer senere var jeg da altså i Cairns. Fantastisk. Det var det første jeg tenkte. Det var derimot ikke fullt så fantastisk å gå ut av flyplassen. Det første som møtte oss var den største svermen av ufyselige insekt jeg noen gang har sett. Disgusting. Æsj. Heldigvis var dette den eneste gangen jeg så så mange insekter på en gang. Jeg fikk gratis shuttle til hostellet mitt, Nomads The Esplanade. Herlig. Da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av andre hyggelige backpackere som var ute på tur jorda rundt. Herregud så mye man kan oppleve. Er misunnelig, selvom jeg vet at jeg er veldig heldig at jeg har mulighet til å gjøre det jeg har gjort og gjør. Jeg møtte to stykker fra Øst-Europa som hadde vært på samme dykketur som jeg skulle på. Så de fortalte hvordan det hadde vært, og ja, de hadde jo selvfølgelig hatt det helt fantastisk. Ikke dårlig! Det gjorde jo bare at jeg gledet meg enda mer til den tre dager lange båtturen jeg skulle på tidlig morgenen etter. Jeg måtte nemlig stå opp før klokka 6 dagen etter for å rekke shuttelen som skulle ta oss til dykkesenteret for å få med oss alle tingen man trenger for å dykke. Så satte vi kursen mot båten.

 

Så var det båtturen da. Alle sammen satte seg på toppen av båten (top deck, hva nå det heter på norsk) og gledet seg til en herlig lunsj etterfulgt av tre timer ute på sjøen i solsteika. Det ble derimot ingen dans på roser. Bortimot alle som var på båten ble syke, og poser ble spydd ned som bare det (ikke for å gjøre det altfor ekkelt altså, men sannheten må frem. Det var inget pent syn!) Kelly, derimot, satt på the top deck og sov. Hvordan hun klarte det vet jeg ingenting om, men jeg misunner henne virkelig. Jeg skulle ønske det var meg. Personlig så måtte jeg ned en etasje og fram med spyposen (ekkelt). Etter det ble alt mye bedre, heldigvis, og da vi endelig var ferdig med de massive bølgene som aldri tok slutt, var det tid for dykking. Endelig!

 

Første dykket fortjener en paragraf for seg selv. Det var helt fantastisk. Det var virkelig mye bedre enn alt annet jeg har opplevd. Når du er der nede hører du ingenting utenom havet og alle dyrene som lever der nede. Stillheten er helt fantastisk. Det er som når man svømmer under vann i noen sekunder. Bortsett fra at man har muligheten til å gjøre det i opptil en time. Hvor fantastisk er ikke det liksom? Haha. Vi, Max, Kelly og jeg, var alle litt nervøse for første gang under vann. Vi var alle nye dykkere, jeg og Kelly hadde blitt sertifisert én uke før, mens Max et halvt år før. Dette var første gang vi skulle dykke helt alene. Derfor bestemte vi oss for å være med en guide for å ikke svømme oss helt bort. Og vi så mye fantastisk, inkludert skildpadde, hai og koraler i alle farger. The Great Barrier Reef er virkelig fantastisk altså, og jeg syns alle burde dra dit hvis de får muligheten. Hvis du ikke kan dykke, så snorkle i hvert fall. Det er verdt det, uten tvil! Vi hadde til sammen 11 dykk over tre dager. Det var rimelig intenst med andre ord. Vi var hele tiden fire stykker som dykket sammen. Et av dykkene den andre dagen var det beste dykket jeg har opplevd. Jeg følte meg skikkelig komfortabel i vannet, og vi så så utrolig mye dyreliv under vann, inkludert flere skildpadder og haier. Vi så hvittippede reef-haier. De er faktisk ikke så store og skumle som alle skal ha det til. De bare brydde seg om seg selv, og svømte vekk dersom de følte seg truet. Det å se en hai (en hai, liksom) ligge på bunnen av havet er noe som ikke kan beskrives helt med ord. Det må rett og slett oppleves. Dette var også det dykket hvor vi var under i 50 minutter! Helt fantastisk!!! Det mest interessante dykket var derimot det neste siste vi hadde. Ikke fordi det var spesielt fint, men fordi så utrolig mye skjedde. Men forhistorien først: Vi hadde leid undervannskamera for å kunne ta bilder (ja, under vann, utrolig nok). Og Max, som liksom er ?proffen? når det kommer til fotografering, to styring rimelig fort. Jeg syns det er morsomt å ta bilder jeg også, men hvis han virkelig ville ta bilder så mye så vær så god tenke nå jeg. Å ha han som fotograf betydde derimot at han var sist HELE TIDEN. Og det er rimelig slitsomt å måtte vente på én og samme person til stadighet (noe jeg og min familie er godt kjent med på grunn av Pappa, hehe). Det er derimot annerledes når det er under vann. Vi kunne bare se 15 meter i hver retning, som kan bli et problem dersom fotografen kommer for langt bak. Jeg så derfor rundt meg hele tiden for å være sikker på at alle var med til alle tider. Og så da historien: Det var det nest siste dykket. Vi var allerede rimelig slitne av å måtte svømme så sakte som skilpadder går (ja, det var sakte, ok). Så der svømte vi da, og jeg så rundt meg til stadighet. Et øyeblikk var alle der. Så, plutselig, var vi bare tre. Hvor i helsikke var Max??? Vi så febrilsk rundt oss, men til ingen nytte. Vi lette litt i vannet før vi gikk til overflaten og så der, men han var ikke til å finne. Så vi bestemte oss for å svømme tilbake til båten og, hvis han ikke kom til rette så måtte vi ha tilkalt alle som var ute og dykket. Ikke noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre med andre ord. Så vi svømte da tilbake, og, heldigvis, støtte vi på han underveis. Men han var ikke rundt der vi hadde mistet han. Ikke i det hele tatt. Og dette var ikke første gang vi holdt på å miste han heller. En annen gang begynne han å følge etter en annen gruppe, så jeg måtte svømme bort og få tak i han for at han skulle forstå at det ikke var oss. Se deg rundt a! Da vi kom på land spurte jeg hvor i huleste han hadde blitt av, og da svarte han at vi hadde svømt fra han. Herregud, jeg sprakk nesten. Hver og en må jo passe på at man er med gruppa si. Vi var fire stykker, og tre klarte og være sammen til alle tider. Utenom Max. Han var i sin egen verden og bare svømte der det passet han. Jeg og Kelly var rimelig sinte på han, og jeg syns det fortsatt er veldig irriterende siden han ikke er klar over at det var hans feil. Ifølge han så var det vår feil at han ble borte. For et barn (Må bare få ut litt frustrasjon, hehe). Det var ikke noen vits i å ta det opp med han heller siden han bare ble sur og mente det var vår skyld. Hallo liksom. Så ja, derfor må jeg få ut litt frustrasjon nå. Siste dykket bestemte jeg og Kelly at Kelly skulle ha kameraet for at ting skulle gå litt fortere. Og, heldigvis, så fungerte det ganske greit. Selv om Max ikke hadde kameraet så var han alltid sist. Det er vel bare sånn han er. Da jeg hadde kameraet var jeg først. Ja, jeg svømmer fort, men hallo. Det går ann å være en effektiv fotograf altså. Det har han ikke helt forstått.

 

Da vi var ferdig med alle 11 dykkene satte vi kursen mot Cairns igjen. Tre dager på sjøen var den beste ferien jeg kunne ha håpet på i Cairns og The Great Barrier Reef. Jeg møtte mange herlige personer, og siden det var to norske jenter der og tre svenske gutter så fikk jeg endelig praktisert morsmålet litt igjen. Herlig! God mat var det også. Og crewet på skipet var kjempe morsomme og herlige. Så alt i alt var det tipp topp tommel opp!

 

Peace out.

 

PS: Bilder kan ses på Facebook. Har ikke tålmodighet akkurat nå til å laste opp bilder.

2 kommentarer

Nora

10.05.2012 kl.09:14

4 CHORDS!!!!!! Heheh, flott innlegg, Andrew. Du får oppleve så mye spennende, men hvor er bildene? :D

xoxo

12.05.2012 kl.00:01

Ja, vi gleder oss til bilder :)

Skriv en ny kommentar

hits