Yet another adventure in the land of the amazing clouds

Det å bo i New Zealand er så surrealistisk at det ikke er mulig. Det skjer fortsatt at jeg ikke helt tror at jeg faktisk er her. Det er en utrolig rar følelse. Jeg vet jeg er her, men jeg tror det ikke helt 100%. Er det rart eller? Alle drømmer vel om å dra hit, men det er så mange som aldri får muligheten til å oppfylle denne drømmen. Jeg er så heldig at drømmen min varer i over fire måneder. Det er ikke lang tid, slettes ikke, men jeg skal nok rekke og oppleve mye før tiden min er omme. Jeg føler jeg har vært flink til å gjøre så mye som mulig så fort som mulig. Det er så utrolig mye å se her, og hvis man venter med å gjøre ting kommer det aldri til å skje. Så her må alt planlegges nøye for at det skal bli gjort. Her er en liste over alt jeg har gjort sålangt:

  • Zorbing (rulle ned en bakke i en stor ball)
  • Rafting
  • Danse krigsdansen "Haka"
  • Spise "hangi," altså mat som er lagd i bakken
  • Vært i Auckland
  • Vært på St. Clair's Beach
  • Vært i Waitomo Caves
  • Kjørt på feil (eller riktig her da) side av veien, altså venstre for de som ikke skjønte det
  • Vært i Paradise (et sted like ved Queenstown)
  • Badet
  • Vært i Fiorland
  • Vært i Milford Sound (i Fiordland)
  • Sett en NZ film
  • Vært på Otago-halvøya (planen var å se pingviner da vi var der, men det skjedde uheldigvis ikke)

Jeg har nok gjort mer, men det er litt vanskelig å huske alt allerede. Litt trist og skummelt siden jeg fortsatt er her. Tenk hvordan det da er om ett år, eller fem år? Får bare fortsette og blogge med andre ord så jeg ikke glemmer alt det morsomme jeg var så heldig å ta del i.

 

Uansett, denne posten skulle egentlig handle om noe helt annet, nemlig hvor jeg tilbrakte forrige helg. Og det riktige svaret er.... dum dum dum.... MILFORD SOUND. Milford Sound er en fjord i Fiordlands. Du kan tro jeg gledet meg til denne turen. Jeg elsker Norge. Jeg elsker fjorder. New Zealand er akkurat som Norge, som vil si at New Zealand har fjorder. Kan det bli bedre? Tror ikke det gitt! Før jeg forteller om turen er det derimot en forhistorie som må ut:

Tirsdag kveld forrige uke møtte jeg, Jackie (hu amerikanske jeg bor med) og mange andre eventyrlystne opp på møtet der Fiorland var tema. Vi var alle klare til å komme oss ut i fjordene og oppleve det mest fantastiske ved New Zealand. Som alltid møtte altfor mange opp. Hva skjer da mon tro? Da er det mange som ikke får blitt med desverre. Etter at startpistolen hadde gått av sprintet alle til den turen de ville ha, eller til en hvilken som helst tur bare for å få bli med. Jeg var først bort til den turen jeg ville bli med på, men så kom 29 andre og vi var da 30 stykker som kjempet om fem plasser. Umulig. Jeg hadde heller ingenting å tilby, som kjeler og telt, og jeg gikk tomhendt derfra. Ei av de andre jentene som ikke fikk bli med på turen sa derimot at hun kunne kjøre og at hun kunne ta med seg fire andre (inkludert meg da altså). Planen var å følge etter vanen som skulle på turen vi ville på. Supert tenkte vi, og vi storgledet oss. MEN. Nå kommer tvisten i det hele. Torsdag ettermiddag får vi en melding fra vår kjære sjåfør om at hun ikke kan dra lenger. Hva skulle vi gjøre da? Jeg ble utrolig skuffet, for å være helt ærlig. Jeg og to av de andre jentene bestemte oss derimot for å leie en bil og dra på egenhånd. Jeg klarte og få med to andre venner på turen, og fredag satte vi nesa vestover mot fjordenes land.

Turen oppover var faktisk utrolig fin. Det var morsomt å få se mer av New Zealand gjennom bilvinduet. Fordi vi dro så seint som vi gjorde (klokka fem) og det tar mer enn fem timer å komme seg dit, ble det mørkt lenge før vi var fremme. Dere skulle ha sett den stjernehimmelen vi var vitne til. Det var helt fantastisk. Vi var langt ute på landet, det var ingen lys rundt oss, og biler kom like ofte som jeg drar hjem til Norge. Det var rimelig sjeldent med andre ord. Vi gikk ut av bilen og stirret oppover mot det uendelige. Det var millioner av stjerner. Jeg har virkelig aldri sett så mange på en gang. Det var de vanlige store stjernene, men i tillegg var det millionvis av små "glitrende" prikker. Vi kunne også se Orions belte sammenhengende fra øst til vest (eller var det fra nord til sør?). Det var helt fantastisk. Helt utrolig. Det vakreste jeg noensinne har sett, uten tvil.

Vi hadde ikke planlagt hvor vi skulle sove eller noe. Vi tok alt på sparket. Jeg hadde skrevet ned alle campingstedene som er nær fjorden, men vi ville prøve og sove så nærme som mulig slik at vi skulle slippe og kjøre så langt de neste dagene. Å kjøre rundt i mørket i ødemarken er ikke bare bare altså. Det var utrolig slitsomt, og grusveier tok aldri slutt der vi prøvde og finne fram til mulige soveplasser. Til slutt endte vi opp på en av campingplassene. Da tok det ikke lang tid å sette opp teltene, så slitne som vi var. Vi var alle klare til å lukke øynene og få nok hvile til dagen derpå.

 


Saturday morning, we woke up unknowing of the view that was awaiting when unzipping the tent.

(La ikke merke til at jeg skrev engelsk før nå, men det passer mye bedre å si det på engelsk så jeg lar det stå, haha)

 


Lørdag stod vi opp klokken 7, gjorde oss klare, pakket ned teltene og satte kursen mot der fjellturen vår skulle begynne. Og når jeg sier fjelltur så mener jeg det virkelig også. Vi klatret virkelig opp på et fjell. Vi tok en rute som heter "Gertrude Saddle," og den er beregnet på erfarne fjellklatrere i god form som kan å navigere på fjellet. Vi tok utfordringen på strak arm og satte kursen mot toppen. Det var en rimelig hard tur, og selvom gruppa jeg var i ikke nødvendigvis var en sammensveiset gruppe some holder sammen i tykt og tynt, kom alle seg opp til toppen til slutt. Og dere skulle ha sett utsikten der oppe. Det var helt fantastisk. Alt jeg tenkte var vestlandet. Det var som å være hjemme og se inn i en av de mange fjordene. Herlige saker. Vi var lenge på toppen og beundret den uimotståelige utsikten vi var så heldige å komme over (og heldige med været var vi å. Blå himmel og sol, kan ikke klages på). Plutselig ser jeg et kjent fjes lenger nede i fjellet, og det viser seg at fem andre venner av meg som hadde dratt til samme stedet hadde gått samme ruta som oss. Det hadde jeg virkelig ikke trodd. Utrolig morsomt. På vei ned møtte vi en annen venn som faktisk var med på en av turene til Tramping klubben (som vi alle er med i. Det var de som arrangerte turene til Fiordland). Morsomt. Vi endte faktisk opp med å gå en av de vanskeligste rutene i Fiordland, og vi gjorde det helt alene. Der har du den, dumme Tramping Club. Da vi var nede igjen satte vi kursen mot fjorden. Vi måtte jo se hvordan se faktisk så ut! Og det var så vakkert som jeg forestilte meg at det ville være! Helt fantastisk.

 

 

 

 

På søndag skulle vi gå en lettere tur for å få sett litt mer av området rundt fjorden. Den lettere turen ble derimot til en fire-timers fjelltur. Det er et mirakel at beina mine i det hele tatt klarte og løfte meg etter lørdagen. Det var hvertfall en veldig fin tur det også, selvom vi til slutt tuslet rundt i regnvær. Jeg ble klissvåt. Æsj. Jaja, det var ikke så ille. Da vi kom tilbake til bilden var det på tide å sette nesa hjemover. Og da var det min tur til å kjøre. Jippi. Det er litt rart å kjøre på feil side av veien, men man blir vant til det fort og da er det bare gøy (sålenge man liker å kjøre). Nå skal dere få høre noe ingen vet: Jeg ble stoppet av politiet. Det er første gang. Noensinne. Var litt nervøs med andre ord. Jeg hadde kjørt en smule for fort, og fikk en stygg, liten bot. Det kunne vært værre da. Politimannen bestemte seg for å gi meg $80 istedenfor $120 som var det jeg egentlig skulle ha fått. Så jeg burde egentlig være glad, ikke sant? Hehe. Nå har jeg også noe mer og annerledes å lime inn i scrapboka mi! Nå er du vel glad du leste alt jeg har skrevet?



Dette er helt innerst i fjorden.

Elven vi gikk tur langs på søndagen.

Fare? Vel, vi overlevde hvertfall.

 

Vi kom tilbake til Dunedin i 7-tiden tror jeg. Da var det rett i dusjen, få mat i magen, og så satte jeg kursen mot Becca sitt hus for å fortelle de og mange andre om mitt møte med politiet. Spennende altså, hehe.

 

Det var da helga mi! Jeg storkoste meg virkelig. Nå skal jeg snart dra til Max for å stirre på kalenderen hans i en lang tid (og planlegge helgene etter påskeferien) før vi setter kursen mot kinoen og "The Hungergames." Gleder meg, selvom jeg ikke leste boka som alle andre gjorde. Jaja. Går nok bra. Skal få prøvd og lest den en eller annen gang i dette semesteret da. Det er målet mitt.

 

Nå må jeg hoppe i dusjen og så komme meg ut. Vi snakkes senere! Post settes pris på. Videosamtaler er alltid koselig. Fred i verden. Adios mis amigos!

 

2 kommentarer

21.mar.2012 kl.17:32

Spennende lesing Andrea. Får ikke all denne informasjonen med meg på Skype, så fortsett å skrive :) klem fra mamma

Nora

01.apr.2012 kl.20:58

Så fine bilder! :D

Skriv en ny kommentar

hits