The Otago Peninsula

For cirka en time siden falt både jeg og Jackie gjennom døra i 378 d Leith Street, Dunedin, eller leiligheten vår som vi så fint kaller det. Det var helt utrolig at vi klarte og komme oss helt hjem med tanke på distansen vi har lagt bak oss på bare noen timer (eller utrolig mange timer). Dagen begynte altfor tidlig, eller kl 7 som andre kanskje kaller det. Jeg har ikke stått opp kl 7 siden vi var på orientering i Rotorua på nord-øya, noe som vil si at det var vanskelig. Vanskeligere enn det burde ha vært i grunn. Men jeg kom meg opp. Etter at Jackie var ferdig i dusjen fant jeg ut at jeg også burde reagere for å ikke bli den treige av oss alle. Det er det ingen som liker å være. Jeg ble vel litt mer våken av å få vann sprutet i fjeset, men trøtthet sitter i lenge. Spiste god og næringsrik frokost (altså havregrøt som det alltid går i hos meg) og lagde meg stor matpakke. Med store forventninger for dagen tuslet jeg og Jackie bort for å møte de andre (Becca, Patrick og Tim) for så å gå til bussholdeplassen for å vente på bussen som skulle ta et et stykke nærmere drømmen vår: å se guløyde pingviner. Turen tok vel en time, før vi fortsatte til fots til ended av havøya. Der hadde de turistinformasjon og butikk med masse kule ting for oss turister. Da hadde vi altså gått i kanskje 1,5 timer. De fortalte oss om en strand hvor man kan se pingviner. Det eneste var at den stranda lå langt (og da mener jeg langt) unna der vi befant oss for øyeblikket. "Det fikser vi," prøvde vi oss og tok sporty beina til verks igjen og gikk tilbake der vi kom fra. Vi måtte gå forbi stedet bussen hadde sluppet oss av, og ganger du det med tre har du totallengden før vi endelig hørte bølgesvulp og fugleskrål. Da føltes ikke de mange kilometrene så ille ut lenger, og vi fikk plutselig litt mer energi i kroppen. Vi var snart der. Vi skulle snart få se de etterlengtede pingvinene som er grunnen til at vi i det hele tatt valgte og studere akkurat her! Vi nærmest løp opp og ned alle de små bakken før vi endelig så sand, vann og "strålende" sol (det bare passet så utrolig bra inn i uttrykket. Det har vært overskyet så og si i hele dag, men farge har jeg da fått uansett). Vi så febrilsk rundt oss etter et par gule øyer (eller flere), men vi kunne ikke se noen. Ingen dresskledde små skapninger så søte som... Hmm, ja pingviner er får vi vel si da. Det var ikke et eneste dyr på stranda hvis man ser bortifra de teite måkene (eller seagull som æmerikanerne så fint kaller dem. Det er vel samme dyr håper jeg?) og de liker vi ikke så veldig godt. De lager bare masse skrål. Vi fikk da hvertfall noen fine bilder på stranda, så turen var ikke for noe, eller....?

 

Men én ting er å komme seg til destinasjonen. Det er noe helt annet når man skal gå tilbake igjen. Dette var noe ingen av oss så virkelig frem til, men vi visste det måtte gjøres så da satte vi likegodt nesa tilbake igjen så fort som mulig. Selvom det var en super strand (som forresten minnet altfor mye om Danmark. Evig lang hvit sandstrand med sterk vind. Noen som kjenner seg igjen?) så fant vi ut at om vi ikke ville bli begravd i sand på grunn av vinden og også rekke en buss hjem så burde vi starte tilbaketuren. Jeg og Tim, som begge to har lange bein, gikk først og vi hadde et enormt tempo som de andre ikke klarte holde følge med. På vei til blåste det så mye at ender hadde problemer med å fly, og vi var vitner til at en and fløy rett inn i et tre, mens en annen fløy inn i et gjerde. Sistnevnte ble skikkelig skadet, og var fortsatt i veikanten da vi kom tilbake, stakkars liten. Får så vondt av slikt, huff. Men videre måtte vi. Da vi var kommet til et veiskilte kom plutselig en gul, liten boble fykende mot oss. Og de vinket, så vi vinket tilbake. Da de kjørte forbi kunne vi tyde ansiktene til passasjerende, og tror du ikke det var Becca, Patrick og Jackie? Jeg ble så sjokkert at Jackie trodde jeg skulle overfalle henne i søvne etterpå. Tim ble litt mindre irritert, og som resultat haiket vi med neste bil som kjørte forbi. Vi var superheldige at det faktisk kom noen like etter som var villige til å ta oss med et stykke. De var franskmenn som hadde bodd i Australia det siste året for å jobbe som nå var på ferie i New Zealand før de skal hjem om ikke lenge. Inspirerende! Uansett. Vi møtte de andre og visste ikke hva vi skulle si. Hadde de tenkt til å forlate oss der? Vi ble jo utrolig sjokkerte og litt "mindre" irriterte, men de hadde ingen intensjoner med å kjøre fra oss. De spurte bare om de kunne bli kjørt til oss, og kiwiene som kjørte hadde tydeligvis kjørt dem lenger enn det. Vet ikke hva jeg tror på, men det ordnet seg. Så nå har jeg da haiket for første gang i mitt liv. Det er en opplevelse det også, det må sies! Og jeg er glad vi gjorde det for det var en lang og slitsom bakke vi hadde foran oss!

 

Vi fortsatte turen til Portobello (tror jeg det heter) som var cirka 1,5 timer unna der hvor vi da befant oss. Kort i forhold til hvor lenge vi allerede hadde vandret gatelangs. Vi var så slitne i beina og sultne at vi var heldige som faktisk kom oss helt fram. Vi regnet oss fram til at vi hadde gått cirka 24 kilometer. Og vi hadde til og med en time til gode før bussen kom for å plukke oss opp. Herlig. Så da ble det fish n'chips på oss alle. Aaaah, så godt med mat etter en lang og slitsom dag ute. Vi tok oss gruppebilde, endelig! Og Patrick klarte og si "give me a real camera" etter å ha tatt bilde med et kompaktkamera. Han refererte da altså til et speilreflekskamera. Mange kullkorn, virkelig (jeg mente selvfølgelig gullkorn!) Etter bussturen gikk vi rett til en iskremsjappe for å kjøpe en gigaiskrem. Der selger de en kule til NZ $2.70, men dette er ikke en kule ifølge norsk standar, men nærmere fire! Herregud så mye is det er! Lurer på hvor mye to kuler tilsvarer da?

 

Og det var da dagen i dag. Jeg synes jeg blir bedre og bedre på denne blogginga altså. Veldig informativt hvertfall, eller hva? Detaljert er det, det kan man ikke klage på. Nå ligger jeg rett ut i senga og prøver og få mer plass på MaBooken. Filmer tar opp mye plass, who knew? Men nå overfører jeg alle gamle bilder til den eksterne harddisken, så da får jeg cirka 30 GB til gode. Herlig! Det trenger jeg virkelig. Uansett, jeg tenkte og avslutte dagen med en fersk episode av One Tree Hill før jeg slukker lyset og øynene og setter hjernen på hvil. I morgen er det opp og hopp tidlig som fuglen for å være med på elvekryssing (eller rivercrossing som det så fint heter på engelsk). Man må være med på det hvis man vil bli med til Fiordlands, og det vil jeg jo! Uka har ikke hvert spesielt spennende. Har bare gjort lekser og vært med de jeg bor med. Koser meg virkelig her altså! 

 

Ha en fin lørdag alle sammen! Min er (endelig) over, zzz....

 

PS: Jeg poster bilder på Facebook veldig snart, så følg med der for å se de fantastiske bildene fra dagen!

Én kommentar

10.mar.2012 kl.10:16

Spennende å høre nytt fra New Zealand. Skjønner du har det bra, for der deg ikke så ofte på fb eller skype lenger. Men det er greit, bare nyt dette spennende halvåret, og få med deg mest mulig fra landet laaaangt der borte! Vi snakkes snart :)

Klem fra mamma

Skriv en ny kommentar

hits