Sir Ian McKellen and the Life of a Wizard

For en liten stund siden, eller faktisk en god stund siden nå da (jeg begynte og skrive dette for lenge siden), satte jeg og noen venner (Maddie, Kyla, Eric og en av hans flatmates) oss i bilen og rettet nesa mot Wanaka og Ian McKellen. For de som ikke allerede vet det er Ian McKellen, eller Sir Ian McKellen som han så godt heter, en utrolig dyktig og populær britisk skuespiller. Du har kanskje sett han som Magneto i X-Men-serien. Ikke? Hva med som Gandalf i the Lord of the Rings da? Samtlige har vel sett triologien, og vet godt hvem trollmannen er. Jeg har da vært så heldig og truffet han i person. Og det var helt magisk. Faktisk. Jeg tuller ikke. Så vi dro da til Wanaka som er omtrent 4 timer unna Dunedin. Ikke langt for å komme i snakk med selveste trollmannen vet du. Vi var rimelig stoked for å si det sånn, spesielt Maddie. Hu er jo desidert den som er størst fan av the LOTR. Det er vel første gang å ha maur i rompa har fått en bokstavelig betydning for å si det sånn.

 

Da vi endelig kom inn i lokalet, fant vi plassene våre og ventet på helten. Etter altfor lenge etter min smak dempes endelig lysene, og showet begynner. Lysene ble først skrudd helt av. Så hører vi bare trollmannen selv snakke. Ikke bare snakke. Han siterte Ringenes Herre der Gandalf kjemper mot den djevelfiguren (hva nå den heter). ?You shall not pass? er en vell kjent replikk fra McKellen, så det var utrolig gøy å være vitne til. Å se han live var altså helt utrolig. Og det var ikke en typisk teaterforestilling heller. Det hele dreide seg om at Ian snakket med publikum slik at folk fikk stille diverse spørsmål de hadde og så ble det litt skuespill innimellom det hele. Det var altså helt fantastisk. Ingenting kommer noen gang til å slå den følelsen jeg hadde da jeg så han opptre tre meter fra meg. Og det at han var helt åpen om seg selv og fortalte personlige historier til oss gjorde det hele så utrolig mye bedre enn jeg noen gang hadde håpet på.

 

 


Jaja, på siden igjen. Shittdau.

 

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive om forestillingen. Den var helt fantastisk, men det er noe som må oppleves. Det kan ikke riktig beskrives. Vi fikk også bilde med han, som de fleste nok har sett på Facebook allerede, og autografen hans. Jeg har da min i Hobbit-boka mi, selvfølgelig. Skal man gjøre det, så skal man gjøre det ordentlig, right?

 

 


Meg og superhelten da. Facebook profile picture for ever liksom.

 

Vi var alle fortsatt rimelig stoked ?on our way back to Dunedin,? som da er en selvfølge etter å ha møtt ?the man of 2012.? Vi hadde en morsom biltur hjemover, og det var en hyggelig siste tur med flere av mine venner fra New Zealand. Oh, how I love the land down under.

Family Weekend in the Land of the Long White Clouds

For noen uker siden hadde jeg og resten av romkameratene mine, Brin, Dan, Paul og Jackie, familiemiddag. Vi ville feire et flott semester sammen, og det klarte vi virkelig. Vi gikk alle til butikken sammen for å kjøpe matvarer og kokkelerte sammen ? det var en superfin dag som ble brukt til å være sosial med resten av familien. Middagen ble også utrolig god ? fylte kyllingfiléer, potetmos og salat, nam. Vi tok også en haug av familiebilder, hehe. Morsomme saker. Jeg kommer aldri til å glemme min lille familie  ?down under.? Jeg var virkelig heldig når det kommer til de jeg har bodd med. Selv om vi er forskjellige har vi alle respekt for hverandre og holder da leiligheten ryddig og så videre. Det har vært minimalt med problemer. Mange andre har hatt problemer hele semesteret. Det har jo jeg opplevd før, så det var deilig med et problemfritt semester! Da middagen var over hadde jeg og Jackie litt kvalitetstid sammen og så Easy A. Det er utrolig hvor like vi faktisk er. Ikke bare liker vi de samme tingene (musikk, filmer, osv), men vi har veldig like personligheter. Vi blir påvirket av de samme tingene og vi deler tanker om ting. Det er rart at Uni. of Otago klarte og putte to så like personligheter i samme leilighet. Bra jobba!

 


Ja, vi er litt spesielle alle sammen. Det er vel derfor vi går så godt sammen vil jeg tro.

 

Da filmen var ferdig tusla jeg bortover til Kyla ? det var nemlig bursdagsfeiring for henne der. Jeg var utrolig sent ute, men jeg kom i hvertfall så alle var fornøyde! Liker virkelig de menneskene der altså. Har fått noen utrolig gode venner her borte. Det er rart og tenke på at jeg snart drar og kanskje aldri ser en del av de igjen. Jeg skal prøve og holde kontakt med så mange som mulig. Nå har jeg jo et sted å bo dersom jeg reiser rundt i USA. Har jo venner i så å si alle statene nå, hehe. Uansett, vi spilte et morsomt spill kalt ?Categories.? Det går ut på at man trekker en kategori, og så skal spillerne finne på navn. Deretter skal fortelleren (det må være en som ikke spiller) lese opp alle lappene, og så skal folk, i tur, gjette hvem som skrev hvilken lapp. Utrolig morsomt altså, og det førte til både det ene og det andre. For å si det sånn, det var ikke politisk korrekt i det hele tatt, slik som amerikanere er så altfor opptatte av. Skulle ønske jeg hadde kommet dit tidligere, for kvelden ble avsluttet så altfor tidlig for min del.

 

Dagen derpå dro jeg på løpetur på formiddagen. Jeg har blitt skikkelig glad i å løpe i det siste. Uheldigvis har jeg fått beinhinnebetennelse i den ene leggen, så jeg må gå ganske langt for å komme til en skog jeg kan løpe i. Uansett, dette var før jeg fant ut av hva som var feil med meg. Jeg løp langs brygga, og det var helt fantastisk. Elsker og være ute altså. Etter å ha dusja og spist litt gikk jeg og Jackie ut for å se Paul spille fotballkamp. Vi hadde ikke peiling på hvor langt unna det var, men etter 45 minutter med tråkking uten å ha funnet fram snudde vi rundt og trasket tilbake. Vi gikk også til Baldwin Street, den bratteste gata i verden. Rimelig bratt det der altså. Vi gikk opp hele bakken og hadde en del photoshoots for å si det sånn. Må jo benytte seg av muligheter som denne. Vi så også noen som sykla opp bakken. Hallo??? Folk er spreke! Det fikk meg til å tenke på Pappa og hvor mye jeg savner han og hvordan han definitivt hadde klart og sykle opp den ?lille? bakken der, hehe.

 


Flying on the steepest street in the world.

 

Den kvelden så jeg på Avengers-filmer med Patrick og Tim. Målet vårt er og fullføre alle Marvel-filmene før semesteret er omme (de gode altså, ikke de dårlige. Vi prøvde oss på The Hulk fra 2003 (tror jeg) og den var så utrolig dårlig at 20 minutter var alt vi klarte og komme oss igjennom). Og til din informasjon har vi klart det, woho. Litt trist også da, men men. Hadde hvertfall mange morsomme filmkvelder med disse guttene. Jeg ser for meg at når jeg kommer til California tar Janna over den rollen og vi kan se mange superheltfilmer sammen! Vi skal jo hvertfall se Star Wars, woho.

 

Den søndagen ble benyttet til stilskriving. Har hatt mye å gjøre, men dette var den siste stilen dette semesteret. Der var utrolig deilig å bli ferdig! Etter det var det bare å begynne og lese til eksamen. Det var det jeg gjorde fra mandagen etter denne helga til jeg hadde eksamen 7. juni i ?Marine Ecology? og ?Introduction to Conversational Maori? (det språket de innfødte snakker). Morsomme uker med andre ord. Not. 

The Catlins and the Southernmost McDonald's in the World.

Det er en stund siden dette skjedde, men jeg har hatt utrolig mye å gjøre den siste tiden så har ikke rukket å blogge. Men uansett, dette er da altså om da jeg dro til the Catlins og fikk besøk av Katie, en venninne fra California.

 

Vel, helga begynte på fredag, som alltid. Siden jeg skulle få besøk satt jeg oppe til langt på natt på fredag og gjorde lekser. Jeg måtte nemlig bli ferdig med en stil som skulle inn mandag morning. Og ja, jeg ble ferdig. Og tro det eller ei, det ble en god karakter også. Hvem visste at jeg skriver mine beste stiler midt på natta. Hmm, det er ikke bra. Uansett, jeg ble ferdig og gikk rett til sengs for så å hente leiebilen lørdag morning med Tim og kjøre til flyplassen for å hente Katie og hennes venninne Gabi. Koselig å se henne igjen. Deretter var det rett ut på veien igjen for å dra til Invercargill, den sørligste byen i New Zealand. I bilen min var jeg, Katie, Gabi, min herlige kjemi-studybuddy Nick og hans ?flattie? (de bor i leilighet sammen) Heather. Siden bilen til Nick bare hadde to seter, endte jeg opp på gulvet, hehe. Det var faktisk ganske komfortabelt, tro det eller ei. Ja, det ble litt hardt etter hvert, men etter jeg fikk noen soveposer å sitte på gikk det helt supert. I den andre bilen var Tim, Patrick, Kyla og Becca. Flesteparten av oss, alle unntatt Tim og Becca, skulle på ridetur i the Catlins. Herlig! Gledet meg som en liten unge. Katie hadde litt problemer da siden hu er redd for hester, men hu ble med og det gikk helt supert. Jeg redd på Debbie, og hu var virkelig en herlig og hardtarbeidende hest altså. Vi knyttet ikke sterke bånd med en gang, hu var ikke interessert, men da vi var ferdige var vi perlevenner. Debbie var skikkelig treig i nedoverbakker, og jeg var alltid den siste til å komme ned, MEN. I oppover bakker var hu den sprekeste og villeste hesten, og vi føyk opp uten like. Hu likte virkelig å løpe, noe som passet meg helt perfekt. Har virkelig savna det å ri, så det å ha fått sjansen til å gjøre det så mye på bare ei uke var jo helt fantastisk. Det var spesielt én bakke jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde fått ganske ?frie tøyler,? spesielt siden vi var ganske erfarne på hesteryggen. Så vi kunne gjøre litt som vi ville så lenge vi ikke var langt unna resten av flokken. Vi så en helt perfekt bakke, Kyla og jeg. Og hesten min klarte ikke stå stille. Så jeg strammet tøylene litt og satte i gang. Og deretter for vi. Og opp det gikk. Skikkelig bratt bakke også, men Debbie ville ikke gi seg. Vi var vel så å si oppe i gallopp også, og det er ganske imponerende hvis dere hadde sett bakken vi for opp altså. Det var helt fantastisk, herlig, og utrolig gøy. Har ikke følt meg så fri og levende på lenge (eller siden jeg hoppa i strikk kanskje).  Kyla og hennes hest satte jo selvfølgelig i gang etter meg da vi for av sted. Vi begge synes det var det beste som hadde skjedd på lenge. Det var bare helt fantastisk. Klarer ikke å forklare det, hehe. Men den følelsen altså. Jaja, nok om det. Jeg ville derfor ikke at turen skulle ende. Ever. Men den gjorde da det. Da vi kom tilbake møtte vi opp med Tim og Becca igjen og satte oss i bilen med nesa sørover. Deretter møtte vi opp med dem i Invercargill på McDonald?s. Jeg er ikke spesielt fan av Mc?ern, men når det kommer til den sørligste i verden, så må den jo bare prøves ut. Misunnelig Nora? I think yes, mohahahha. Anyway, det var godt med mat som var billig og god kakao. Nam. Deretter dro vi til hostellet vårt. O?boy, det er en historie for seg selv.

 


Litt uklart, men det var tross alt på hesteryggen.


Herlige Catlins. Det var kjempe vakkert der (selvom det var farmland, basically)

 

Okei, så vi kom til hostellet litt sent den kvelden. De andre hadde allerede sjekket inn, så det var jo greit. Vi ble møtt av et lite hus gjort om til et hostell. Det så ut som en storsamler bodde der, hvertfall på utsiden. Det var litt merkelig. Men man skal aldri dømme ting bare ved å ha sett utsiden, og siden det bare skulle være ei natt, hvor ille kunne det være? Åh, vi skulle bare visst. Først og fremst, det var bare middelaldrige menn som var der. Og eieren av hostellet endte opp med å gå ut sammen med de som bodde der, siden de var like gamle. Litt rart i grunn, når man driver hostell. Vi fant også ut at to av disse mennene skulle også sove på rommet vårt. Litt ekkelt. Utover kvelden var flesteparten av oss i stua og var sosiale med hverandre (untatt Katie og Gabi, noe jeg syns var litt rart siden de nettopp hadde kommet til NZ og til meg og da syns jeg de burde ha sosialisert seg med oss. Men men, folk er forskjellige).  Jeg hadde det faktisk veldig hyggelig jeg sammen med vennene mine den kvelden. Selv om det ble verre, hehe. Etter hvert kom Katie og Gabi ut og sa at de hadde bestemt seg for å gå til noen venner av dem som bodde på et hostell nede i gata. Jaja, sånn kan det gå. Det var vel på grunn av de ekle mennene. Turen endte ikke opp helt slik jeg hadde trodd med andre ord. Uansett, etter hvert kom også Heather ut av rommet. Hu hadde ligget der og sovi da plutselig en av mennene som skulle sove der braste inn og skrudde på lyset og begynte og banne skikkelig høyt. Ekkel situasjon ja. Heather trodde jo at Katie og Gabi var der også, mens i realiteten hadde hu vært helt alene i rommet med han, noe som gjør situasjonen ekstra ille. Æsj. Så jeg og Heather bytta rom med Patrick og Tim som bare delte rom med en annen mann, og han var helt stille og ikke noe problem i det hele tatt. Så da løste det seg hvertfall. Det var bra. Men det er mer.

 

Litt utpå kvelden kommer plutselig eieren av hostellet og  spurte Nick om han hadde sett/tatt en svart liten boks av han. Han kunne nemlig ikke finne den noe sted og sist han hadde sett den hadde Nick vært der. Nick hadde jo selvfølgelig ikke gjort det, så redelig som han er. Men det var ikke nok med det. Eieren kom tilbake X antall ganger og spurte om og om igjen om han hadde tatt den. Han beskylte rett og slett Nick for det, og han spurte ingen av oss andre. Skikkelig dårlig gjort. Han fant endelig boksen igjen, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis han ikke hadde gjort det. Dagen etter mistet han nemlig den ?nye yndligns-t-skjorta? si, og han freaka helt ut. Han sa at han skulle parkere bilen sin foran utkjørselen slik at ingen kunne fortalte hostellet før den var kommet til rette igjen. Herrejesus altså, ta deg sammen mann. Ja, han fant den igjen, men kom igjen da. Man kan jo ikke gjøre sånn. Sketchy! Det hadde også skjedd litt på rommet til gutta i løpet av natta også. Den ene mannen som sov på rommet dems hadde begynt og tisse i senga midt på natta før han andre fikk han til å gå på do. Og dette er middelaldrige menn vi snakker om altså. Æsj æsj æsj.

 

Det tok ikke lang tid før vi var ute av det hostellet for å si det sånn. Og forresten, det som hadde vært i den svarte lille boksen var marijuana. Æsj, hater dop.

 

Vi kom oss i bilene rimelig fort og hentet Katie og Gabi før vi dro til et Farmersmarket (skikkelig dårlig) og deretter til Slope Point. Slope Point er det sørligste området på New Zealand?s fastland. Så vi måtte jo selvfølgelig besøke det. Og det var gøy det! Jeg var i den andre bilen da, altså bilen til Tim, Patrick, Becca og Kyla. Hadde det faktisk veldig gøy der, siden jeg slapp og sitte på gulvet og være ?awkward? i midten av alle. På Slope Point klatret jeg på skiltet de hadde der og noe skar seg i ryggen min og jeg hadde skikkelig vondt resten av dagen. Det var ikke behagelig i det hele tatt. Det stoppet meg derimot ikke fra å løpe etter sauer. Er man i New Zealand, så må man gjøre det. Man er bare nødt til det.

 


Et tappert forsøk på å klatre på skiltet! Det likte ikke ryggen min nei....

 

Deretter var det rett tilbake til Dunedin. Siden jeg hadde så vondt og Kyla og Becca måtte hjem til lekser, hadde Patrick et veddemål med Tim om å komme til Dunedin klokka 16.15. Hvis han klarte det skulle Patrick kjøpe pomfri til han. Hvis han ikke klarte det, måtte Tim spytte ut penger. Og Tim klarte det? akkurat ikke. Han kom til stedet vi hadde avtalt klokka 16.16. Skikkelig uheldig. Huff. Men poenget var uansett å komme fort hjem, og det gjorde vi! Deretter dro jeg, Tim og Jackie ut til Sandfly bay for å se på pingviner. Der ble vi møtt av en Asian invasion, og dessverre ingen pingviner. De asiaterne altså, haha. Det ble også mørkt rimelig fort, og å finne fram i mørket på en strand langt unna all sivilisasjon var ikke lett. Spesielt ikke når vi bare hadde en liten lommelykt på en simpel mobil. Men vi kom oss da tilbake. Tilbake i Dunedin igjen møtte jeg opp med Katie og Gabi så de fikk kjøpt seg burgere på Velvet Burger (beste burgerstedet i verden. Det slår selveste Fergburger i Queenstown). For å spare penger spiste jeg middag hjemme laget av min kjære kiwihost Paul. Mmm, nachos. Herlig altså. Ikke like god som jeg lager da. Ahhh, det gleder jeg meg til å lage igjen. Nora, når jeg kommer hjem skal vi ha nachos og filmkveld, just sayin. Vi leide også film, men jeg fulgte ikke med i det hele tatt. Husker ikke engang hva den heter.

 

På mandag var det opp og hopp klokka 9. Jeg måtte skrive ut og levere inn stilen min, før vi gikk og spiste frokost på Angus Dessert før vi tuslet bort til the Cadbury Factory. Hoho, sjokoladefabrikk midt i byen sier du? Ja, sier jeg. Jeg måtte jo besøke den før eller siden. Jeg mener, hallo, den er jo i Dunedin. Må jo gjøre alt Dunedin har og tilby. Mangler bare the Speights Brewery  (altså et bryggeri for øl) nå. Må vel komme meg dit også. Gratis øl. Yes (selv om jeg ikke liker det spesielt mye). The Cadbury Factory var gøy å ha vært på. Betalte bare $10, og med all den gratis sjokoladen jeg fikk var det definitivt verdt det. Etter det gikk vi til the Octagon, altså sentrum i byen, og jeg viste dem litt rundt der, før vi fikk til den botaniske hagen og så til et bilutleiested. Katie og Gabi skulle nemlig til Queenstown.

 

Tirsdag kom de tilbake fra Q. Jeg endte opp med å gå ut med flattien min Dan (fra Canada), og Dan, Lucy og Jan (andre folk fra complekset). Vi gikk til the Baaa, stamstedet. Hadde det veldig hyggelig, og jeg møtte flere av Dan sine venner (to av dem var norske. Endelig kunne jeg snakke litt norsk igjen. Det er skikkelig rart og ikke snakke norsk i det hele tatt, bortsett fra når jeg skyper med folk hjemme). Hadde en veldig koselig kveld. Kom ikke hjem så altfor seint heller, noe som var en suksess med tanke på at jeg skulle ha en lang dag fylt med kjemi, woho. Elsker det faget. Not. Det eneste som er positivt med det er at jeg har Nick i klassen så jeg har noen å jobbe sammen med. Etter Katie og Gabi dro til flyplassen var det bare å gjøre seg klar for en helvettes uke. Nest siste uka med forelesninger. Go.

I'm free. Free falling.

Jeg vet det er en stund siden, men for å oppleve ting må jeg faktisk bruke tiden min her borte fra macen. Sånn er det bare gitt. Her kommer hvertfall innlegget om Queenstown, og hvis du vil lese om mine dager som mer gal enn vanlig så vil jeg si at dettte er verdt å lese. Så Enjoy!

Fredag 11. mai, på Tante Gro sin bursdag, satte jeg og 8 andre kursen mot Queenstown, ?the adventure capital of New Zealand?. Jeg har bare hør gode ting om den byen, så du kan tro jeg gleda meg. Klokka 18 kom Ethan og Maddie og banka på ruta mi, og etter at vi hadde henta Kelly regna vi med at vi kunne dra. Slik var det nå ikke. Vi venta i 45 minutter på at den andre bilen skulle plukke opp alle de andre (i tilfelle noen måtte være i bilen vår, noe de ikke måtte). Vi kunne ha dratt så mye tidligere. Men men, det ordna seg hvertfall. Ethan kjørte rimelig fort også, så vi endte opp med å komme fram 1 time før den andre bilen. Det første vi gjorde var å sjekke inn på the Nomads (hostellet vårt). Det er virkelig det fineste hostellet jeg noen gang har sett. Det var som et hotell. Oppholdet ble litt dyrere enn jeg hadde regna med siden noen av de andre ikke liker å bo på rom med fremmede. Personlig syns jeg det bare er koselig. Det er en super måte å bli kjent med nye folk på. Heldigvis var det bare for 2 netter, så det ble ikke så altfor ille. Da sekkene var inne på rommet tuslet vi rundt i den fine lille byen bedre kjent som Queenstown. Det er ikke en stor by, ikke i det hele tatt. Den er faktisk utrolig liten. Jeg trodde den skulle være på størrelse med Dunedin, men det er som Jessheim vil jeg tro. Siden magene til Ethan og meg rumlet som bare det, nærmest løp vi til det første burgerstedet vi så og kjøpte oss noen saftige burgere. Herregud, så sulten jeg var. Herlig med litt mat i magen ja. Og så kom også den andre bilen endelig. Vi endte alle opp med å tusle litt rundt i byen igjen før vi gikk til sengs halv 2 på natta. Litt i seneste laget, men med godt selskap så gjør det lite.

Dagen derpå ringte vekkerklokka altfor tidlig. Klokka 07.45 måtte vi opp. Fysj, det var ikke lett. Det har faktisk aldri vært så vanskelig å stå opp. Ikke bare fordi det var tidlig, men på grunn av det jeg skulle til å hoppe uti. Ironisk nok så skulle jeg hoppe, bokstavelig talt. Jeg og alle de andre (bortsett fra Maddie) skulle nemlig hoppe i strikk. Herrejesus, hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg er jo livredd høyder! Men jeg bare bestemte meg for å gjøre det, og da jeg hadde bestilt var det ingen vei tilbake. Hadde jeg trukket meg hadde jeg ikke fått pengene mine igjen, så det var ikke noe alternativ. Ikke i det hele tatt. Så jeg var nødt til å bite i det sure eple og kaste meg i det jeg trodde kom til å bli en sikker død. Så etter litt venting med både tilgang til Facebook og videoer av folk som hopper kom vi oss på bussen og kjørte opp til hoppstedene. De fleste andre skulle hoppe noe som heter the Nevis Bungy Jump. Det er 134 meter, mens den jeg gjorde, the Kamarau Bridge, er 43 meter. Det er høyt nok for meg i første omgang altså. Jeg trengte bare bevise for megselv at jeg tørr selv om jeg er redd, så å spare $100 er helt greit. De andre er nok ikke enige, men jeg gjorde ikke dette for dem. Jeg gjorde det bare for meg selv, og det er jo slik det skal være også, ikke sant? Karen og jeg skulle da hoppe fra broa, og jeg syns det er ganske kult at vi valgte den siden det er det orginale senteret for strikkhopping. Kulibuli. Da vi kom dit veide vi oss, svetta litt, grua oss, og samla opp mot for å gå opp på broa. Det var litt kø, noe som var nervepirrende. Herregud, jeg var så utrolig nervøs. Det var skremmende. Da fyren rett før meg stod på kanten for å hoppe, freaka han helt ut og bestemte seg for å trekke seg. Han så dritredd ut, og det gjorde det enda verre for meg. ?Hvis han ikke kan gjøre det, da kan ikke jeg gjøre det heller,? tenkte jeg. Åh, så skremmende. Men jeg beit i det sure eplet og trakk meg ikke. Da jeg stod på kanten vet jeg ikke helt hva jeg tenkte, men jeg er rimelig sikker på at jeg takket for meg. 3. 2. 1. HOPP. Og så var jeg da i løse lufta, fallende mot elva. Hvis strikken ryker, da dør jeg. Jeg prøvde å skrike, men jeg satte skriket i halsen. Så i fallet hørte jeg meg selv lage noen merkelige lyder, haha. Heldigvis kom ikke det på film. Så tok endelig strikken i, og jeg visste at jeg var i sikkerhet. Endelig. Jeg var utrolig glad. Klarte ikke slutte å smile. Å hoppe i strikk er det merkeligste, skumleste og mest adrenalinfyllte jeg noen gang har fått meg selv til å gjøre. Jeg gjør mye forskjellig altså, men dette topper virkelig lista. Det var gøy, men det var også forferdelig ekkelt og skummelt. Å falle er virkelig ikke en følelse jeg liker. Men nå har jeg hvertfall bevist for meg selv at jeg tørr selv om jeg er redd, noe som er viktig når det kommer til andre deler av livet mitt. Jeg føler hele tiden en trang for å bevise både for meg selv og alle andre at frykt kan overvinnes. Og det føler jeg at dette er et godt eksempel på.

 


Free falling. Skjønner ikke at jeg hadde guts til å gjøre dette.


Da vi kom tilbake til Queenstown igjen, gikk jeg og Karen for å møte Maddie. Hun var i ferd med å ta tatovering nemlig. Den ble ganske fin også! Deretter løp jeg og møtte resten av gruppa for å spise Fergburger. Når man drar til Queenstown er man nemlig nødt til å spise på Fergburger. Byen er kjent for deres burgere. Og de burgerne er skikkelig gode også. Saftige og masse masse mat. Herlige saker. Det var hardt å fullføre den burgere siden den var så stor og jeg nettopp hadde proppa i meg annen mat siden jeg var så sulten, men alt gikk ned. Snakk om diett, haha. Deretter gikk vi rundt i byen, så oss omkring og gikk i souvenirbutikker. Jeg er nå så å si ferdig med gaver til alle hjemme, herlig. Mangler bare litt småtterier. Jeg var selvfølgelig effektiv som alltid og kjøpte omtrent alt i en og samme butikk. Noen av de andre, derimot, måtte gå i samtlige butikker. Det blir litt i det kjedeligste laget for meg når de selger det samme overalt. Bare gjør dere ferdig, hallo liksom. Da jeg skulle til å gå bestemte plutselig alle seg for å bli med, så da møtte vi opp med resten av gruppa og gikk rundt i Queenstown, denne gangen for å ta bilder. Det er noen jeg liker litt bedre. Og jeg har noen fantastiske bilder derfra. Gjengen jeg var med (Maddie, Ethan, Kelly, Kyla, Max, Lauren, Eric) var en utrolig morsom gjeng å dra med også (Karen var også med, men hu bestemte seg for å sove i 3 timer istedenfor. Ikke spør meg hvorfor). Så i timene som fulgte tusla vi rundt, tok haugevis med bilder, benytta oss av huskestativet vi kom over, og så videre. Vi endte til og medd opp med å lage en TV-serie, kalt Lesbi-honest, eller noe i den duren. Merkelig serie, hehe. Men morsomt der og da. Uheldigvis nærmet mørker seg, og det begynte og bli kaldere, så vi satte nesa mot hostellet igjen. Plutselig kom vi på at det var Happy Hour. Det er den beste Happy Hour noen kan forestille seg. Det var nemlig hos Cookie Time, og vi fikk 2 cookies for prisen av 1. HERLIG BERLIG. Og supergode kjeks også, nammmm. Etter det gikk vi til et bakeri, og jeg og tre andre delte et sjokoladekakestykke. Hei kalorier. Men det var godt. Det er lov å kose seg, eller hva? Etter det gikk vi virkelig tilbake til hostellet, og la oss i ?kinosalen? og så på film en stund. Klokka 21, derimot, spratt vi opp og nærmest sprang til neste destinasjon: THE ICE BAR. Superkult altså. Alt inne i baren var av is. Vi betalte $16, og det inkluderte inngang og en drink. Morsomt. Hadde det kjempe kult der inne. Og det som var så bra var at når drinken var borte, så kunne jeg spise glasset siden det var av is. Jeg følte meg som hjemme inne i isslottet der altså. Alle burde prøve det. Det er verdt pengene! Etter bartur i kulda gikk vi til noen andre utesteder og ristet til klokka ble 1. Da var det på tide å gå til sengs for å komme seg opp tidlig neste morning.


Klokka 07.45 ringte vekkerklokka igjen. Altfor tidlig, men det var utrolig lett å komme seg opp. Nå skulle vi nemlig på ridetur i Middle Earth (fra Ringenes Herre). Herrejesus, som jeg gleda meg. Etter cirka 45 minutter på veien var vi fremme på Dart Stables, stallen vi skulle ri hos. Vi fikk alt utstyret og så dro vi videre til en av stallene. Første tur var the Tour of the Rings ? vi skulle se filmsett fra Ringenes Herre. OMG liksom. Først og fremst, det å være tilbake på hesteryggen føltes helt fantastisk. Jeg har virkelig savna det, og vil gjerne starte med det igjen dersom det lar seg gjøre. Hesten min, Pip, var også en super hest, som gjorde alt mye bedre. Nå har jo jeg ridd før, så jeg vet jo litt om styring av hesten og slikt. Alle de andre, bortsett fra Kyla, hadde ikke ridd noe særlig før, så deres hester fikk så å si gjøre som de ville. Det morsomste på turen var å se Isengaard. Herlig! Det er jo også helt fantastisk vakkert der også da. Neste tur inluderte flere kryssninger av elver. Det var også morsomt. Vi fikk også lov til å trave på den turen, endelig. Jeg og Kyla, som har ridd før, fikk lov til å gå opp og ned slik som man skal, mens de andre stod i hockeystilling. Jeg prøvde det, men det føltes så unaturlig at jeg fort gikk tilbake til det jeg er vant med. Neste gang vil jeg gjerne gallopere litt også. Det er jo det som er gøy, hehe. Denne turen var også helt fantastisk, og hesten min, Freddie, var så søt og flink atte. Selv om det var en smule dyrt å gjøre dette, var det definitivt verdt det, og jeg hadde ikke tatt det tilbake for alt i verden. Det å komme helt innpå settingene fra Ringenes Herre og Wolverine og Hobbiten er noe som ikke skjer hver dag, så jeg er superfornøyd. Money well spent.

 


På vei til Paradise og Middle Earth. I heart NZ.


Vi var ikke tilbake i Queenstown før klokka 18, så det ble en sen kveld. Vi kom til Dunedin ca. klokka 10. Da var det rett i sengs etter en super helt med kjempe lange dager. Dette er kanskje den beste helga jeg har hatt i New Zealand så langt. Den var dyr, men det var alt verdt det. Dersom noen av dere drar til New Zealand, anbefaler jeg dere å dra til Queenstown. Og kanskje til og med utfordre skjebnen litt?

 

PS: Jeg prøvde og laste opp flere bilder, men på grunn av at internett er så dårlig her så gikk ikke det. Men men, da får jeg bare vise dere når jeg kommer hjem :-)

Celebrations Down Under.

I år var første året jeg har vært borte på 17. mai. Jeg grua meg en del til det siden det er den beste dagen i året. Eller det synes jeg da. Jeg er utrolig glad i å være nordmann og i Norge, så å ha lov til å feire det fullt ut er tipp topp. Til vanlig hadde jeg stått opp tidlig med et stort smil om munnen, spist god frokost og så gjort meg klar til en solfylt dag med is, kaker og grillmat. Jeg hadde fletta håret og tatt på meg bunad før hele familien hadde gått mot Jessheim for å se på barnetoget. Så hadde vi gått hjem igjen for kaker, før russetoget klokka 17. Etter det hadde det vært grilling et eller annet sted på Jessheim med herlige venner og familie. I år var det ikke sånn derimot, og jeg var fullt klar over at jeg fort kunne bli skuffet.

Dagen started med at jeg sov veldig lenge. Jeg var dermed uthvilt, noe jeg ikke har vært på en stund. Så det var en herlig følelse. Så gikk jeg til noen timer, og på en klassetur med biologi. Etter det var det tid for tutoring i kjemi, før jeg, Max og Courtney gikk på komedieshow. Det var faktisk utrolig morsomt. Det var veldig likt russerevyene vi har i Norge. Så morsomt å se det i et annet land!

Da jeg kom hjem igjen skulle jeg egentlig gå rett på fest, men så fant jeg ut at folk i komplekset så på 10 Things I Hate About You, så da jeg skulle se litt av den ble jeg hele filmen (selvfølgelig). Elsker den filmen. Den er utrolig morsom, og bare helt herlig. Da filmen var ferdig satte jeg kursen mot 17. mai-festen jeg skulle på. Uheldigvis rakk jeg ikke festen min da siden jeg var så seint ute. Alle de andre norske hadde gått ut, så jeg møtte bare ei norsk jente der. Men det var en annen fest, så jeg crasha bare den og hadde det gøy helt til klokka 4 på natta. Det er første gang jeg har hatt en slik 17. mai for å si det sånn. Men hadde det veldig gøy. Så gøy at jeg forsov meg til første time dagen derpå.

Jaja, sånn kan det gå noen ganger.

Det ble dessverre ikke tatt noen bilder, men de er tatovert i hodet mitt, så jeg kan beskrive alt dersom ønsket. Haha. Siden leserne (altså Mamma og Nora) trenger bilder for å ha viljestyrke til å lese (selvom dette ble et veldig kort innlegg) så har jeg lagt med noen gamle bilder. EnjoY:

 

 


Marie, meg, Jens og Rut - Firkløveren.

Herlige jenter i bunad. Det begynner og bli en stund siden gitt, huff.

Slitne russejenter. Frøken Botox var på besøk, woho.

Savner deg jeg Marie!

Og ja, vi havna i Romerikets Blad (på internett altså). Litt stas da gitt.

Ååå som jeg savner deg søte.

Sånn endte 17. mai for to år siden, og den endte slik i år også. Festing er slitsomt. Natta.


 

See you later alligator.

That time i went river crossing barefooted.

Så var det Fox Glacier da. Det er en stund siden jeg dro, det er det. Jeg dro og så på isbreen 27. til 29. april. Tiden flyr virkelig fort altså. Jeg har ikke rukket og blogge om denne turen enda, men det kommer altså nå. Etter det kommer innleggene fortere enn fy, siden jeg allerede har skrevet dem. Produktiv? Jaha, så visst er jeg det! Anyways, Fox Glacier.

Fredag satte jeg, Patrick, Tim, Courtney og Marie snuta vestover med Fox Glacier som den ultimate destinasjonen. Vi gledet oss veldig. Selvfølgelig tok jeg feil av tiden så jeg gikk til Courtney en time for tidlig, og siden hu hadde lab så var hu ikke der. Så jeg tusla da tilbake til huset mitt. Plutselig ser jeg Katie, Becca og Kylas romkamerat, så jeg var med hu til vi dro. Har aldri vært sammen med henne på tomannshånd før, men det var utrolig hyggelig. Vi gikk på butikken og snakka i over en time. Superhyggelig. Hu skal faktisk gi ut bok i september. Ikke dårlig, ikke dårlig. 17.30 fant jeg ut at jeg burde begynne og gå mot Courtney igjen, og den første jeg møter da jeg åpna døra var faktisk Courtney, haha. Aner ikke hvordan de visste at jeg var der, siden jeg ikke hadde dekning eller noe. Men da ordna det seg hvertfall! Så var det ut på veien i noen timer. Courtney starta og kjøre, og hu kjørte til Alexandria. Så tok jeg over. Og det var da det begynte. Courtney ble skikkelig syk og jeg tror hu kasta opp 11 ganger eller noe på den turen. Huff. Syntes skikkelig synd på henne. De svingene der altså, de minner skikkelig om svingene på Vestlandet. Så alle i familien min hvertfall vet hva jeg snakker om. Det er lett å bli bilsyk i slike svinger. Etter noen timer ble jeg sliten så da tok Patrick over, før Tim kjørte siste stykket. Det ble en lengre tur enn vi hadde trodd, men vi storkoste oss uansett (og ja, selv om det ble litt mye bilsykhet (haha)). Da vi endelig kom fram måtte vi sette opp teltet. Og det var lettere sagt enn gjort. Ikke bare var det kaldt ute, men det blåste skikkelig også. Og å sette opp telt i vind er ikke det letteste jeg har gjort i mitt liv. Vi brukte litt tid for å si det sånn, men etter å ha flyttet teltet til en lunere plass fikk vi endelig lagt oss i soveposene og få oss litt søvn.

Neste dag dro Courtney, Max og Jordan på isbretur (vi møtte nemlig Max, Jordan, Calleigh og Jenna der borte. De hadde dratt til Milford Sound først. Laaaaang tur for dem, misunte dem ikke veldig mye. De hadde kjørt 10 timer bare på fredagen, og det var Jenna som måtte kjøre hele tiden siden de andre ikke var gamle nok). Vi andre ville ikke betale såpass mye for å gjøre det. Personlig så har jeg jo både sett og vært på isbreer før, så det er ikke så spesielt for meg lenger (ja, det er kult altså). Amerikanerne, derimot, hadde aldri sett en isbre før, så jeg skjønner at det var litt stort. Jeg ville heller gjøre noe som ikke kosta så mye penger. Det går jo an å dra på tur uten å bruke hundrevis av dollar, så det var målet mitt. Vi andre tok på oss fjellstøvlene og satte kursen mot stranda. Og så gikk vi da. Og gikk. Og gikk. Vi gikk langt og lenge og lengre enn langt. Vi hadde det kjempe gøy. Vi hoppa opp og ned fra stein til stein. Var skikkelig barn igjen. Det var gøy. Vi måtte forresten krysse en mindre stømning av vann på veien, noe som er viktig for senere i historien. Etter å ha hoppa en stund møtte vi plutselig på noen dyr: SELER. Åååh, de var så søte da. Tenkte på Maling (så vi får håpe at hu leser. Nora, du får si det til hu at hu må lese dette innlegget). De var så søte atte hjelp. De lå der og slikka sol og lekte både på land og i vann. Herlige skapninger det der altså. Jeg skjønner hvorfor Malin liker de så godt som hu gjør. Etter å ha sett på dem i sikkert en halvtime, starta vi turen tilbake til campingplassen. Og det var gøy å hoppe opp og ned steiner da også kan du tro. Da vi kom til den mindre strømningen, derimot, startet problemene. Det som hadde vært litt rennende vann som man lett kunne gå over hadde utviklet seg til en stor elv med sterke strømmer ut mot havet. Hvordan i huleste skulle vi komme oss tilbake? Vi så først der vi hadde gått over på vei ut mot selene. Så gikk de andre og så hvordan det så ut nærmere havet. Jeg fant ut at jeg bare måtte prøve, så jeg tok av meg skoene og startet ferden over elva. Alene. Ikke det smarteste jeg har gjort. Det var mye sterkere enn jeg hadde trodd det skulle være, og med kameraet i den ene hånda var jeg redd noe skulle gå galt. Så plutselig datt jeg. Heldigvis var den andre hånda fri, så jeg klarte og redde kameraet fra en fryktelig skjebne. Der stod jeg, med den ene hånda i vannet og den andre i været. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bare gå for det og håpe på det beste. Og jeg klarte heldigvis å komme meg trygt i land på den andre siden, våt på omtrent hele kroppen. Vannet hadde tross alt gått helt opp til hoftene. Ikke smart å gjøre det alene, men jeg klarte det hvertfall. Jeg fant ut da at jeg forstua den ene tåa mens jeg kryssa elva, haha. Så den ble både blå og rød. Jeg sa til de andre at de skulle gå to og to over, og selv da sleit de med å komme seg trygt i land. Men alle klarte det heldigvis. Det føltes kjempe herlig å ha klart noe sånn. Vi dro på elvekrysning med fjellklatringsklubben jeg er med i, så nå følte jeg endelig at jeg fikk bruk for de vi lærte. Da vi kom tilbake til campingplassen spiste vi før vi satte kursen mot Fox Glacier. Jenna, Patrick og Calleigh dro før oss, og vi andre hadde ikke peiling på hvor vi skulle. Så etter å prøve og finne veien (og ja, vi fant den), så var vi endelig ved isbreen. Vi gikk nesten helt opp til breen. Inntrykket mitt? Møkkete. Alle tenker på isbreer som kjempe fine, når de i realiteten er utrolig møkkete. Så det var ikke så stort. Men morsomt å ha sett en isbre i New Zealand da. Det begynte jo selvfølgelig å regne, fysj. Mye regn her borte altså. Så da ble vi våte. Igjen. Jeg som nettopp hadde skifta etter elve-eventyret vårt. Jaja, sånn er New Zealand. Det regner hver bidige dag, så er jo litt vant til det nå. Vi møtte også isbrefarerne på vei opp til breen, og det så ut som de hadde hatt en super tur. Og en slitsom tur. De bestemte seg nemlig for å dra hjemover den kvelden. Så da var det fire igjen på tur: meg, Marie, Patrick og Tim. Vi gikk opp til Lake Matheson siden det skal være skikkelig bra refleksjon der. Selvfølgelig var det superoverskya, så vi gikk ikke sett fjellene og refleksjonen deres i vannet. Typisk. Det er min flaks vett. Så da var det bare å dra tilbake til campingplassen og få i seg litt mat. Pasta, nam. Det er utrolig hvor godt slike ting er når man er på campingtur. Alt smaker wonderfullt, haha. Fint ord Andrea. Du får A+ i vocabulary. Tim fortalte også en skikkelig lang historie uten noen som helst hensikt bare for å få tiden til å gå. Tiden gikk jo ganske fort også, så jeg regner med at den fungerte? Etter det la vi oss bare, slitne etter en lang dag. Kjempe fin stjernehimmel også. Herlig.

 


Vi våknet opp til dette synet. Ikke dårlig. Der har vi Mt. Cook og Mt. Tasman.

Seeeeel.

Ja, jeg krysset dette, okei?

Min bestevenn Bob og meg.

Lake Matheson.

 

Dagen derpå våkna vi alle ganske tidlig, og vi rydda bort teltet rimelig fort og satte oss i bilen og startet turen hjem til Dunedin. Vi starta å kjøre klokka 8 tror jeg, så vi var hjemme i en god tid (klokka 15 eller noe). Det var deilig å ikke komme hjem så altfor seint til en forandring. Jeg hadde bestemt meg at når jeg kom hjem så skulle jeg starte og skrive stil. Jeg skulle skrive halvparten, det var målet. Klokka 1 på natta var jeg ferdig med stilen. Hurra for effektivitet!

Og det var da turen til Fox Glacier. Jeg hadde en kjempe bra tur med herlige folk som jeg kommer til å savne. Jeg kan ikke tro at jeg bare har en måned igjen her. Det er helt utrolig at det har gått så fort. Jeg elsker New Zealand. Jeg elsker og dra bort hver eneste helg. Jeg elsker å gå på fjellturer. Og jeg har blitt kjempe glad i alle de menneskene jeg har møtt her. Jeg har lyst til å holde kontakt med alle. Så fingrene krysset for at disse er venner jeg har for livet. Peace out homedogs.

The City of the bridges, houses, and delicious pancakes.

Torsdag tok jeg flyet til Brisbane. Flinke meg vet du tenkte ikke på at det kunne være en flyplass nærmere Lismore, hvor Katie bor, enn Brisbane.  Neida. Så jeg valgte da å fly til en flyplass som er hele 3 timer unna Lismore. Planen var at de skulle hente meg der, men siden det var såpass langt fant vi ut at jeg kunne prøve og ta buss eller lignende istedenfor. Det er jo en historie for seg selv. Australia har virkelig ikke mye fellestransport altså. Sleit skikkelig med å finne buss mot Lismore. Det lengte jeg kunne komme meg var til Gold Coast, og det var bare halve veien. Hvis jeg ville helt til Lismore måtte jeg ha betalt minst $200, og det var ikke aktuelt for å si det sånn. Australia ble bare dyrere og dyrere for hver gang jeg tenkte på det. Men men, ferie er tross alt ferie. Jeg måtte jo komme meg til Lismore, så slik måtte det bli. Jeg endte vel opp med å betale $75 for å komme meg helt til Lismore, så det var ikke så altfor ille. Dyrt land da, det er hvertfall sikkert. Jeg kom meg hvertfall med buss til Gold Coast, og så skulle Katie og to venner av henne plukke meg opp. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg forklarte alt om stedet hvor jeg stod. Det er en McDonald?s her. Det er et stort skilt hvor det står ?Surfer?s Paradise.? Det er en stor, hvit bygning med grønne lys. Og slik fortsatte jeg. Jeg beskrev alt rundt meg. Jeg sa gatenavnet, stedsnavnet, og så videre. Jaja, vi er her vi, var svaret jeg fikk. Men de var jo ikke der de, selvfølgelig. Haha. De hadde klart og dra til et helt annet sted. De kjørte rundt der kjempelenge før de fant det ut. Ganske morsomt i grunn, selv om det var superkaldt. Jetstar, flyselskapet mitt, hadde klart å sende baggasjen min til Melbourne istedenfor, så jeg gikk rundt i korte shorts. Heldigvis hadde jeg på meg regnjakka mi. Fjo. Det tok lang tid før de fant ut av hvor baggasjen min faktisk hadde endt opp, og jeg brukte $100 for å få informasjon ut av dem. Jeg ville jo ha klær så jeg kunne skifte. Men nei da, det var ikke så lett. Da jeg endelig fikk vite hvor baggasjen min var så sa de at de skulle sende den til Brisbane. Jeg bare, ?Hallo, det går ikke. Jeg skal til Sydney. I MORGEN. Dere MÅ sende den dit!!!? Etter mye om og men gjorde de til slutt det. Heldigvis. Uansett, tilbake til historien. Jeg ble endelig plukket opp i Surfer?s Paradise i Gold Coast og vi dro rett til Hard Rock Café for å spise kjempe god burger. Nam. Så var det videre til Lismore. Veldig hyggelig venner Katie har altså. Vi storkoste oss på veien til Lismore, jeg, Katie, Shamus (hvis jeg husker riktig. Tror det) og Kyle. Kyle skulle også bli med oss til Sydney. Da vi kom til Lismore var det rett i seng for vi skulle opp supertidlig dagen derpå. Klokka 6 skulle vi nemlig dra. Etter en altfor tidlig start på morgenen dro vi til busstoppet hvor vi skulle bli plukket opp for å bli kjørt til toget vi skulle ta til Sydney. Etter å ha venta en halv time fant jeg plutselig ut, etter å ha stirra på togbilletten en lang stund, at toget gikk en time senere, og vi hadde derfor enda en time å slå i hjel. FROKOST. Det var ikke så godt som det burde ha vært da, men men.

Så var det toget. 13 timer lang togtur. Altfor lenge. Jeg trodde det skulle bli en fin ?scenic? tur, men der tok jeg feil gitt. Vi var lei etter en time. Bare 12 timer igjen, yes. Men jeg hadde kjøpt meg lesestoff (The Hungergames) så jeg rakk å lese nesten hele boka på den lange togturen. Så for meg gikk det ganske greit. Katie og Kyle hadde ingenting å lese på. Syns litt synd på dem. Hele opplegget var egentlig teit for vi fikk ingen måltider eller noe på toget. Alt var superdyrt. Og det var ingen skikkelige stopp heller. Men det var jo en opplevelse det også. Skulle jeg ha gjort om noe på ferien så hadde det vært å flydd ned til Sydney istedenfor. Det tok altfor lang tid. Det hadde vært bedre å bruke tiden på å se Sydney istedenfor innsiden av et tog. Men men, sånn ble det nå. Klokka 9 på kvelden var vi endelig fremme i Sydney. Og det første jeg så da vi sjekka inn på hostellet var ryggsekken min. Hurra. Katie hadde selvfølgelig booka oss inn på det dyreste hostellet i byen (eller det føltes som det). Hu er rimelig skeptisk til å bo på hosteller, så istedenfor å bo på et 10-manns-rom bodde vi på et 4-manns-rom. Greit nok, men det var en del dyrere for natta for å si det sånn. På rommet vårt bodde Callum allerede, en australier fra Adelaine (sør i Australia). Kjempe hyggelig. Han endte opp med å bli med oss til diverse ting mens vi var der. Hyggelig! Selv om han er fra Australia var han interessert i å være turist sånn som oss. Så det ble ikke noe problem i det hele tatt.

Så var det hva vi gjorde i Sydney da. Det var en del. Vi begynte lørdagen med å spise frokost på Starbucks. Banana bread og passion iced tea, nammmm. Kjempe godt. (Jeg skal bake bananbrød når jeg kommer hjem forresten, det gleder jeg meg til). Så tok vi ferja til havna ved operahuset. THE OPERA HOUSE. Herregud, det var det jeg tenkte ved første øyekast. Det er virkelig en vakker bygning, og den må sees. Det var verdt å dra til Sydney bare på grunn av den. Jeg klarte ikke slutte og stirre. Herlige dansker. Da vi gikk i land gikk vi rett til broa. Vi skulle nemlig på The Sydney Bridge Climb. Jeg gleda meg som en liten unge. Selv om jeg er redd for høyder gikk det bra. Det var kjempe gøy! Har aldri gjort noe slikt før, så det var definitivt verdt det. Og jeg er glad jeg gjorde det i Sydney. Hvem er det som gjør det mens de kan se på det berømte operahuset i Sydney liksom? Hehe. Det ble også tatt mange bilder av oss både på vei opp og ned. Uheldigvis kosta det $35 per bilde, så det ble bare ett på meg. Det var nok, når det er såpass dyrt. Kyle kjøpte flere så jeg fikk bilder av han. Lucky lucky. Etter vi var ferdige med å gå på en av verdens mest berømte bruer, gikk vi til Pancakes on the Rocks, og jeg spiste kjempe god lunsj (sjokoladepannekaker med sjokoladeis og sjokoladesaus. Skikkelig kaloribumbe med andre ord). Så gikk vi på noen markeder på The Rocks før vi gikk videre til operahuset. Å herremin. Vi fikk noen fine bilder av det for å si det sånn. Vi gikk også inn i operahuset. Og der hadde de det fineste ?public toilet? jeg noen gang har sett. Jeg kunne ha bodd er liksom. Vi gikk også til Skytower i Sydney, eller hva det nå heter. Vi fikk sett mye av byen på den måten. Det var altså en kjempe herlig dag fylt med masse moro, og da vi kom tilbake til hostellet etter over 12 timer ute på tur var det rett i sengs for å si det sånn.

 

 


På toppen av broa foran operahuset.

Skyline av byen. Ikke den med operahuset da, men.

Nammenam.

Herlig tur med herlige folk.

Ser du det? Det er der! Der jeg peker! Se da!

Oooooh, fint toalett. Operahsuet selvfølgelig.

iMax for å se Titanic 3D.

Manly Beach med Sigrid.

Fyrverkeri etter Titanic. Med et kjærestepar også da. Så søtt.

Manly igjen. Nok en flott dag.


Dag nummer 2 var også en superherlig dag. Vi begynte dagen med en kjempe god frokost. Det var godt å endelig spise egg og bacon igjen, nam. Så gikk de andre til det berømte aquariumet, mens jeg skulle vente på Sigrid. De hadde hørt at aquariumet skulle være kjempe bra, men det hadde visst vært skikkelig dårlig. Så er glad jeg ikke gikk for å si det sånn. Men er glad de andre gikk for da hadde jeg en unnskyldning til å være alene med Sigrid hele dagen. Åh, så herlig det var å se den jenta igjen. Hadde savna og snakke norsk og bare være nordmann for en dag. Måtte vente litt lenger enn planlagt da på grunn av diverse togproblemer (mann besvimte, fulle tenåringer, osv), så dagen ble litt kortere enn vi hadde regna med. Med da hu endelig kom viste hu meg rundt i byen. Hu viste meg flere kjempe fine shoppingområder og ja, det ble noen kjøp ja. Vi spiste også god sushi, nam. Så gikk vi til havna og tok ferja til Manly. Der skulle vi i bursdagsselskap. Litt flaut å gå i bursdag til noen man ikke kjenner (i dette tilfellet en 90 år gammel dame), men alle var kjempe hyggelig og immøtekommende, så det ble et  koselig selskap. Fikk også litt kake da, hehe. Sunn tur må jeg si. Og det var den utsikten da. Vi kunne se hele byen fra balkongen. Hadde ikke hatt noe imot å bo der for å si det sånn. Klokka 5 måtte jeg dessverre løpe til bussen og ta den inn til byen igjen. Trist å si hade, men jeg ser jo Sigrid til sommeren igjen! Neste stopp var iMax, en kino med et gedigent lerret. Jeg, Katie og Kyle skulle se Titanic i 3D. Woho. Filmen var god. Nok en gang. Båten gikk ned. Nok en gang. End of story. End of yet a perfect day.

Dag nummer 3 begynte på Manly. Igjen. Og litt mer shopping. Igjen. Vi gikk rundt og bare så i noen timer før Katie og Kyle måtte løpe til ferja for å rekke flyet den dagen. Resten av dagen ble brukt til å gå rundt på Manly og se området. Jeg og Callum fant noen skikkelig fine steder som Katie og Kyle ikke rakk og se. Det var kjempe fint der. Vi gikk også til Sjømannskirka, men den var selvfølgelig stengt. Typisk. Når jeg endelig kunne få litt norsk sjokolade. Jaja, nå skal jeg jo snart hjem uansett. Klokka 6 måtte Callum dra tilbake til byen for å rekke flyet sitt, så da var det bare meg. Jeg hadde planer om å surfe, men jeg var for seint ute gitt. Etter en stund med fotografering tok jeg båten tilbake til byen, sjekka inn på et nytt hostell og gjorde meg klar til hjemreise dagen etter. Jeg måtte nemlig stå opp klokka 4 (huff) for å ta toget til flyplassen og så flyet til Brisbane. Jeg rakk akkurat flyet mitt videre til Dunedin, heldigvis. Da var den turen over. Takker alle for en herlig tur til Australia. Jeg hadde det kjempe gøy. Storkoste meg. Det var en perfekt ?mid-semester break? for å si det sånn.

Peace out homies (for å ta en Nora).

GRATULERER MED DAGEN NORGE!



Nå er det endelig 17. mai i New Zealand. Til vanlig hadde jeg funnet fram bunad og allerede startet på kakene, men i år befinner jeg meg på andre siden av jordkloden, så det er desverre ikke tilfelle i 2012. Men feiring skal det bli uansett. Kommer nok til å få en fin dag selvom jeg ikke får sett min kjære søster gå i russetog, få vondt i magen av alle kakene jeg spiser og se filmer på kvelden. 17. mai er trolig den beste dagen i året. Jeg får ta det igjen om noen år.

 




 

HIPP HIPP HURRA FOR VERDENS BESTE LAND!!

 

Much love,

Andrea

Cairns, Australia

Cairns er virkelig en interessant by. Det er mye å gjøre der. Dersom det er fint vær. Med en gang det begynner og regne blir også alle aktiviteter vasket bort. Vi var så heldige at det ikke regna så altfor mye den dagen vi hadde store planer i Cairns. Onsdag 11. april stod vi opp kjempe tidlig (klokka 4 eller noe). Vi skulle nemlig på ballongferd. Jeg har alltid drømt om å dra på det, og nå skulle det endelig skje. Jeg husker at jeg og Nora hadde en bok da vi var små om en ballongferd, og på grunn av den har det alltid stått på ønskelista mi. Og jeg vet at jeg ikke bare finner opp denne boka fordi jeg nevnte det til Nora og hu huska den. Så det så, haha. Uansett, ballongferden var helt utrolig. Jeg var litt redd siden det var så langt over bakken, men jeg ble fort vant til det. Vi fikk også med oss soloppgangen, som var drømmen min. Det største var vel å se ville kenguruer. Nå kan jeg si at jeg virkelig har sett dem også. Herlig. Vi hadde noen asiatere med på turen, og de er morsomme mennesker altså. De gjør mye som er til å le av. Når vi skulle pakke sammen ballongen for eksempel. De prøvde så godt de kunne å hjelpe til, men vi så alle at det var til ingen nytte. Morsomt syn med andre ord.

 

 





Da vi var ferdige med ballongferden dro vi til en wildlife-park for å holde koalaer. Det var da regner kom vet du. Heldigvis roet det seg litt. Og de koalaen var så mye atte hjelp. Og søte som fy. Jeg holdt Tilly. Søt liten skapning det der. Visste du forresten at koalaer sover omtrent 20 timer i døgnet? Det er mye det! Etter vi hadde holdt søte Tilly gikk vi og mata kenguruer. Herligste følelse i verden. De var så søte og snille og sultne. Vi tusla litt rundt og så på andre dyr og reptiler og fugler, før vi satte oss i gondolen og tok den tilbake til bussen. Gondolen var morsom, og vi så mye regnskog. Jeg er så vant til å ta gondoler at det sikkert var morsommere for Max og Kelly. De hadde visst tatt det før, men jeg regner med at de ikke har tatt det i steder slik som alpene i Østerrike, Italia, Sveits og Frankrike. Morsomt å gjøre uansett. Så tok vi bussen tilbake til Cairns og  tusla rundt der i noen timer før Max og Kelly skulle dra. Jeg og Kelly endte opp med å kjøpe is to ganger på rad. Det var bare så utrolig godt, haha. De hadde så mange smaker og vi klarte bare ikke dy oss, hehe. Slik er det på ferie. Så var det tid for Max og Kelly og dra til flyplassen, og jeg var da alene i Cairns. Jeg gjorde faktisk ikke noe den kvelden. Jeg skulle egentlig møte noen av vennene mine fra Dunedin (Hannah, Tam og Alyx), men jeg fikk ikke kontakt med dem, så jeg bare chilla. Været var dårlig uansett, og jeg var supersliten, så det var helt greit. Jeg vet ikke om jeg fortalte dette i forrige innlegg, men på hostellet møtte jeg, Max og Kelly ei British jente som reiser rundt i verden alene i 6 måneder. Så hu kom tilbake til hostellet og vi snakka en stund sammen. Superhyggelig jente det der altså. Hu skal faktisk komme til Dunedin, så da skal vi prøve og møtes. Så det blir hyggelig! Jeg møtte også en fyr fra Melbourne som var dykkerinstruktør i Cairns. Kjempe hyggelig. Det er det som er så bra med hosteller. Masse hyggelig folk man kan bli kjent med! Det er også noen ulemper, og jeg fikk kjenne på dem også. For det første, noen av de folkene jeg bodde med etter at Max og Kelly dro var utrolig høylytte, og de brydde seg ikke om at folk sov klokka 3 på natta. Og naboene var også superbråkete. Det var noen svenske jenter i rommet ved siden av som hadde låst seg ute, og de banket febrilskt på døra i kanskje en halv time og skrek ?house keeping, please open the door.? Hallo liksom, når ingen åpnet de første 10 minuttene så betyr det helt sikkert at det ikke er noen der. Svensker altså. Ikke rart vi har vitser om dem. Dessuten så snorka han fyren som lå over meg helt forferdelig høyt og stygt, så jeg var nødt til å sove med iPoden på hele natta. Ikke en god natt.

 

 





Dagen etter sjekka jeg ut klokka 10 og tusla bort til et av kjøpesentrene for å kjøpe meg noe lesestoff. Og selvfølgelig kjøpte jeg The Hungergames. Klokka 13.30 kom en shuttle for å hente meg og ta meg til flyplassen. Nest stop Brisbane og Lismore og, endelig, Katie.

 

Neste innlegg blir om Sydney! Nå gjenstår bare å skrive det. Tjohei.

 

PS: Mamma og Nora, nå var jeg vel flink med bilder?

Bedre sent enn aldri: THE GREAT BARRIER REEF

I wanna be forever young?

 

I can?t live?. With or without youuuu?

 

Hvilken sang er det jeg tenker på mon tro? Det vet vel du Nora? Jeg har fått den litt på hjernen i det siste, tro det eller ei. Jeg kan vel trygt si at det er en av yndlingssangene til min kjære søster, så spør henne dersom dere er nysgjerrige!

 

Take on me, take me on, I?ll be gone, in a day or twooooo?.

 

Ja, nok om det. Nå er det altfor lenge siden dere har hørt noe fra meg. Huffameien, ikke bare Andrea. Shame on you. Eller me. Hehe. Jeg tenkte at jeg skulle fortelle litt mer fra den utrolige ferien jeg hadde over Tasmanhavet (heter det virkelig det på norsk? Litt usikker nå gitt). Uansett, etter et interessant opphold i Christchurch satte jeg kursen mot flyplassen og nesa vestover. De første menneskene jeg så på flyplassen var naboene mine i Dunedin, og vi var tilfeldigvis på samme fly hele veien, så jeg kan jo ikke akkurat si at jeg dro alene til Australia når jeg hadde reisefølge hele veien. Det var veldig koselig å ha noen å reise med etter noen dager alene. Ikke at jeg ikke klarer være alene altså. Jeg planlegger jo å dra rundt i verden alene i flere måneder, så det må jeg nesten bare klare!

 

Vi fløy fra Christchurch til Auckland, for så å fly videre til Cairns. Flyet vårt fra Christchurch var, typisk nok, forsinka, og vi var fortsatt på flyet bare én time før flyet vårt til Auckland skulle dra. Ikke mye tid med andre ord. Flyselskapene anbefaler jo at man skal komme til flyplassen to timer før avgang. Og der var vi, under en time til flyet vårt skulle dra, og vi var fortsatt stuck på et annet fly! Da vi gikk av flyet løp vi for å plukke opp baggasjen vår og så løpe videre til innsjekk igjen. Det eneste problemet var at vi var på Auckland Domestic Airport, mens det neste flyet gikk fra Auckland International Airport (logisk nok). Og vi kom for sent til bussen mellom flyplassene. Så da endte vi opp med å løpe fra A til B. Og det var ikke 100 meter altså. Det var suuuuuperlangt. Jeg hater og måtte løpe når jeg ikke vet hvor langt det er. Å løpe er ikke så ille, dersom man ikke har med seg baggasje. Der løp jeg med en backpacksekk på ryggen og en ryggsekk på brystet. Det var like før beina mine knakk. Og da tuller jeg ikke altså. Det var virkelig helt forferdelig! Satser på at det ikke skjer når jeg skal hjem  til Norge igjen. For jeg MÅ virkelig rekke flyet fra Sydney. Nå går det litt over stokk og stein her. Så tilbake til saken: Vi rakk flyet akkurat (svetten rant som bare det). Det var en deilig følelse å sitte på flyet og vite at nå kan ingenting stoppe meg. Og tre timer senere var jeg da altså i Cairns. Fantastisk. Det var det første jeg tenkte. Det var derimot ikke fullt så fantastisk å gå ut av flyplassen. Det første som møtte oss var den største svermen av ufyselige insekt jeg noen gang har sett. Disgusting. Æsj. Heldigvis var dette den eneste gangen jeg så så mange insekter på en gang. Jeg fikk gratis shuttle til hostellet mitt, Nomads The Esplanade. Herlig. Da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av andre hyggelige backpackere som var ute på tur jorda rundt. Herregud så mye man kan oppleve. Er misunnelig, selvom jeg vet at jeg er veldig heldig at jeg har mulighet til å gjøre det jeg har gjort og gjør. Jeg møtte to stykker fra Øst-Europa som hadde vært på samme dykketur som jeg skulle på. Så de fortalte hvordan det hadde vært, og ja, de hadde jo selvfølgelig hatt det helt fantastisk. Ikke dårlig! Det gjorde jo bare at jeg gledet meg enda mer til den tre dager lange båtturen jeg skulle på tidlig morgenen etter. Jeg måtte nemlig stå opp før klokka 6 dagen etter for å rekke shuttelen som skulle ta oss til dykkesenteret for å få med oss alle tingen man trenger for å dykke. Så satte vi kursen mot båten.

 

Så var det båtturen da. Alle sammen satte seg på toppen av båten (top deck, hva nå det heter på norsk) og gledet seg til en herlig lunsj etterfulgt av tre timer ute på sjøen i solsteika. Det ble derimot ingen dans på roser. Bortimot alle som var på båten ble syke, og poser ble spydd ned som bare det (ikke for å gjøre det altfor ekkelt altså, men sannheten må frem. Det var inget pent syn!) Kelly, derimot, satt på the top deck og sov. Hvordan hun klarte det vet jeg ingenting om, men jeg misunner henne virkelig. Jeg skulle ønske det var meg. Personlig så måtte jeg ned en etasje og fram med spyposen (ekkelt). Etter det ble alt mye bedre, heldigvis, og da vi endelig var ferdig med de massive bølgene som aldri tok slutt, var det tid for dykking. Endelig!

 

Første dykket fortjener en paragraf for seg selv. Det var helt fantastisk. Det var virkelig mye bedre enn alt annet jeg har opplevd. Når du er der nede hører du ingenting utenom havet og alle dyrene som lever der nede. Stillheten er helt fantastisk. Det er som når man svømmer under vann i noen sekunder. Bortsett fra at man har muligheten til å gjøre det i opptil en time. Hvor fantastisk er ikke det liksom? Haha. Vi, Max, Kelly og jeg, var alle litt nervøse for første gang under vann. Vi var alle nye dykkere, jeg og Kelly hadde blitt sertifisert én uke før, mens Max et halvt år før. Dette var første gang vi skulle dykke helt alene. Derfor bestemte vi oss for å være med en guide for å ikke svømme oss helt bort. Og vi så mye fantastisk, inkludert skildpadde, hai og koraler i alle farger. The Great Barrier Reef er virkelig fantastisk altså, og jeg syns alle burde dra dit hvis de får muligheten. Hvis du ikke kan dykke, så snorkle i hvert fall. Det er verdt det, uten tvil! Vi hadde til sammen 11 dykk over tre dager. Det var rimelig intenst med andre ord. Vi var hele tiden fire stykker som dykket sammen. Et av dykkene den andre dagen var det beste dykket jeg har opplevd. Jeg følte meg skikkelig komfortabel i vannet, og vi så så utrolig mye dyreliv under vann, inkludert flere skildpadder og haier. Vi så hvittippede reef-haier. De er faktisk ikke så store og skumle som alle skal ha det til. De bare brydde seg om seg selv, og svømte vekk dersom de følte seg truet. Det å se en hai (en hai, liksom) ligge på bunnen av havet er noe som ikke kan beskrives helt med ord. Det må rett og slett oppleves. Dette var også det dykket hvor vi var under i 50 minutter! Helt fantastisk!!! Det mest interessante dykket var derimot det neste siste vi hadde. Ikke fordi det var spesielt fint, men fordi så utrolig mye skjedde. Men forhistorien først: Vi hadde leid undervannskamera for å kunne ta bilder (ja, under vann, utrolig nok). Og Max, som liksom er ?proffen? når det kommer til fotografering, to styring rimelig fort. Jeg syns det er morsomt å ta bilder jeg også, men hvis han virkelig ville ta bilder så mye så vær så god tenke nå jeg. Å ha han som fotograf betydde derimot at han var sist HELE TIDEN. Og det er rimelig slitsomt å måtte vente på én og samme person til stadighet (noe jeg og min familie er godt kjent med på grunn av Pappa, hehe). Det er derimot annerledes når det er under vann. Vi kunne bare se 15 meter i hver retning, som kan bli et problem dersom fotografen kommer for langt bak. Jeg så derfor rundt meg hele tiden for å være sikker på at alle var med til alle tider. Og så da historien: Det var det nest siste dykket. Vi var allerede rimelig slitne av å måtte svømme så sakte som skilpadder går (ja, det var sakte, ok). Så der svømte vi da, og jeg så rundt meg til stadighet. Et øyeblikk var alle der. Så, plutselig, var vi bare tre. Hvor i helsikke var Max??? Vi så febrilsk rundt oss, men til ingen nytte. Vi lette litt i vannet før vi gikk til overflaten og så der, men han var ikke til å finne. Så vi bestemte oss for å svømme tilbake til båten og, hvis han ikke kom til rette så måtte vi ha tilkalt alle som var ute og dykket. Ikke noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre med andre ord. Så vi svømte da tilbake, og, heldigvis, støtte vi på han underveis. Men han var ikke rundt der vi hadde mistet han. Ikke i det hele tatt. Og dette var ikke første gang vi holdt på å miste han heller. En annen gang begynne han å følge etter en annen gruppe, så jeg måtte svømme bort og få tak i han for at han skulle forstå at det ikke var oss. Se deg rundt a! Da vi kom på land spurte jeg hvor i huleste han hadde blitt av, og da svarte han at vi hadde svømt fra han. Herregud, jeg sprakk nesten. Hver og en må jo passe på at man er med gruppa si. Vi var fire stykker, og tre klarte og være sammen til alle tider. Utenom Max. Han var i sin egen verden og bare svømte der det passet han. Jeg og Kelly var rimelig sinte på han, og jeg syns det fortsatt er veldig irriterende siden han ikke er klar over at det var hans feil. Ifølge han så var det vår feil at han ble borte. For et barn (Må bare få ut litt frustrasjon, hehe). Det var ikke noen vits i å ta det opp med han heller siden han bare ble sur og mente det var vår skyld. Hallo liksom. Så ja, derfor må jeg få ut litt frustrasjon nå. Siste dykket bestemte jeg og Kelly at Kelly skulle ha kameraet for at ting skulle gå litt fortere. Og, heldigvis, så fungerte det ganske greit. Selv om Max ikke hadde kameraet så var han alltid sist. Det er vel bare sånn han er. Da jeg hadde kameraet var jeg først. Ja, jeg svømmer fort, men hallo. Det går ann å være en effektiv fotograf altså. Det har han ikke helt forstått.

 

Da vi var ferdig med alle 11 dykkene satte vi kursen mot Cairns igjen. Tre dager på sjøen var den beste ferien jeg kunne ha håpet på i Cairns og The Great Barrier Reef. Jeg møtte mange herlige personer, og siden det var to norske jenter der og tre svenske gutter så fikk jeg endelig praktisert morsmålet litt igjen. Herlig! God mat var det også. Og crewet på skipet var kjempe morsomme og herlige. Så alt i alt var det tipp topp tommel opp!

 

Peace out.

 

PS: Bilder kan ses på Facebook. Har ikke tålmodighet akkurat nå til å laste opp bilder.

Les mer i arkivet » Juli 2012 » Juni 2012 » Mai 2012
hits